Nå er det en stund siden jeg har skrevet noe her. Jeg har en dårlig og en god nyhet, eller egentlig to. Vår kjære marsvinbror, Løvi måtte gi tapt for en kul som viste seg å være ondartet. Nøffi tok sitt farvel med Løvi. Det var trist, men viktig at Nøffi fikk gjort dette på sin måte og i sitt tempo. Han ropte først på Løvi, før han med en slags "hviske-stemme" snakket til han mens han dyttet forsiktig i Løvi. Siden han ikke fikk noe respons begynte han dytte hardt, noe som så litt fælt ut for de som så på, men mor mente at Løvi hadde ikke vondt og Nøffi måtte få gjøre det som passet han. Når han da skjønte at Løvi ikke kom til å bevege seg eller svare han, la han seg inntil Løvi, og gjemte ansiktet sitt under hodet hans. Han vasket ørene og pelsen til Løvi, pratet stille til han og brukte lang tid før han gikk sin vei.
Det ble natt før mor og bror begravde Løvi, og samme natten døde vår menneske-oldefar, mor sin bestefar som bare ble kalt far.
Vår alles kjære Løvi.
Nøffi prøvde de første dagene å prate til oss på andre siden av inngjerdingen, men jeg må innrømme at det eneste jeg noensinne har skjønt når de har ropt, har vært "kjøleskapet er åpent!" Så jeg skjønte ikke hva Nøffi sa, selv om han sikkert var ensom og savnet Løvi. Mor merket at han spiste mindre, mistet vekt og måtte tvangsfore han med Critical Care. Dette er et pulver som blandes ut i vann, og som alle burde ha hjemme, for det kan være livsviktig dersom en kanin eller et marsvin ikke spiser selv. Dette får man kjøpt på : http://www.dyrlegebutikken.no/products/oxbow-critical-care-apple-banana141-gram
Løvi og Nøffi koste seg mye sammen.
Mor innså at Nøffi trengte en venn, ikke slik at vi skulle bytte ut Løvi-bror, men Nøffi mistrivdes helt klart alene. I tillegg til at han spiste mindre, sluttet han også å prate. Han ropte ikke lenger når det var godbiter på vei, han ble bare mer og mer stille. Marsvin trives best flere sammen, da de er flokkdyr. Dermed midt i alt det triste tok mor kontakt med dyrebeskyttelsens lokallag, både i Harstad og i Narvik, men de hadde ingen marsvin som trengte nye hjem. Dette er jo veldig bra! Selv om mor ikke liker å lete etter noe på finn, var det tross alt bedre enn å kontakte marsvinoppdrettere. Som internett-ansvarlig i vårt hjem, hjalp jeg henne i denne prosessen, og vi fant et brødrepar i nabobyen på bare 7 uker som lette etter et hjem. Disse to het Nemo og Doffen, og valgets kvaler startet, trenger Nøffi to venner? Hvordan ville det bli for disse to om de ble skilt? Slike tanker satt mor og bror med i sene kveldstimer, før de avgjorde at begge to fikk flytte hit. De kjørte faktisk allerede samme natten for å hente dem. Personlig mener jeg at mor og bror var litt for impulsive, da vi i løpet av få timer fant annonsen, avtalte at de skulle flytte hit, før de var hjemme hos oss. Forstå meg rett, jeg ser ikke noe galt i det, de er to søte, små tasser. Men muligens iallefall mor burde tatt seg tid til å tenke litt. Da de kom hjem, innså hun jo at de kunne jo ikke bare flytte sammen med Nøffi på en, to, tre. Løvi og Nøffi flyttet jo til oss som voksne marsvin, og mor hadde vel aldri sett så små marsvin før, annet enn på bilder. Kanskje Nøffi ikke ville like dem engang. Men gjort var gjort, og det gikk over all forventning. De ropte til hverandre uten å se hverandre, og mor fant ut at de måtte treffes allerede samme natt for Nøffi ble virkelig oppspilt.
Hviler ut etter første møte. Nøffi til høyre, mens mini-Nøffi
til venstre fikk navnet Bønna og i midten er Skjønning.
Skjønning ble oppkalt etter mors far som hadde Schønning som mellomnavn, og Bønna bare passet til Bønna. Mor syntes han skulle hete Bønna Brun, men det nektet menneske-broren vår henne. Bønna er veldig lik Nøffi i utseendet. Nøffi har virkelig tatt på seg rollen som storebror til disse små. Han er egentlig mer som en hønemor enn en storebror. Den første natten hadde mor dem sammen med seg i sofaen for å følge med at det ikke ble noe krangling. Og etter det flyttet de ned i inngjerdingen sammen. Nøffi brukte de første dagene på å gjemme/stenge dem inne i det store trehuset mens han la seg utenfor og hvilte. De var selvfølgelig høyt, lavt og ikke på samme sted hele tiden, så han fikk virkelig kjørt seg. Når han var utslitt jagde han dem inn i trehuset og la seg for å sove utenfor. Dette holdt dem selvfølgelig ikke inne. Mens den ene hoppet ut gjennom vinduet, reiste han seg for å få tak i den, før den neste stakk ut gjennom døren. Det var litt av et syn. Stakkars Nøffi måtte etterhvert innse at han kunne ikke holde dem samlet i huset, og aksepterte det så lenge de var innenfor inngjerdingen.
Bønna er lydig og holder seg i huset,
mens Nøffi må hente Skjønning "hjem" igjen.
Nøffi gir til slutt opp, går og legger seg.
Vi savner alle Løvi og far, og man kan ikke erstatte noen av dem, men vi gleder oss til å bli ordentlig kjent med Skjønning og Bønna. Vel og merke om Nøffi aksepterer det. Jeg har aldri før blitt jagd så fort ut av inngjerdingen, når jeg tester ut høyet på den siden som det jeg blir for tiden. Tror faktisk jeg skal gjøre et nytt forsøk nå.
