Menneske-søskenbarnene våre

Vi hadde i går besøk av mors lillesøster, Carina og hennes barn. Hun kaller seg "tante rina" til oss, noe ingen av oss forstår. Vår bror og mor kaller henne nanna, så det er klart vi også ser på henne som vår nanna. Jeg er ikke veldig glad i barn, da disse småfolkene kan være både bråkete og stressende, men måtte godta våre menneske-søskenbarn. De er ganske mye hos oss, så jeg fant fort ut at det kunne bli lange og ofte kjøkkenstol-turer om jeg ikke godtok dem. Kjøkkenstolen min er den beste gjemmeplassen ved besøk jeg ikke liker. Siden de er her så mye er de veldig innforstått med hvordan man behandler små, firbente venner.

Lille frøken harepus, på 6 år har aldri vært redd noen av oss. Vi har vokst opp sammen fra hun og jeg var små, og dette gjorde det nok lettere å akseptere henne.

Frøken harepus sammen med baby, som hun kalte 

for "min kjæledyr".

Lille gullkalven er nå 2 1/2 år. Da han var baby, var jeg veldig interessert i han, fram til han kunne bevege seg. Da ble han mer en plage, som kom etter meg på gulvet. Men siden han var treg som en skilpadde og jeg rask som en kanin, var det aldri noen krise. For ett år siden ble han plutselig redd for alle firbente, noe vårt hjem bugner over av. Det tok ikke lange tiden før jeg oppfattet hans redsel, gjett om jeg utnyttet dette. Jeg sprang etter og jagde han til han hoppet opp fra gulvet. Hans tante mi, min mor, var hans "safety place". Så lenge han satt på hennes fang, kunne jeg ikke skremme han. Men satt han alene på en stol, kom jeg snikende mot han. Når han så dette startet hylekonserten, selv om jeg var flere meter unna. Slik holdt jeg på til han satt på fanget til min eller hans mor. Dette har vi selvfølgelig ingen bilder av, for selv om jeg syntes dette var en morsom lek, ville det nok vært litt barnemishandling om mor fotograferte istedenfor å redde han siden han var så redd.

Frøken harepus koser med Molly.

Redselen til gullkalven vår endret seg da mor fant ut at han skulle gi oss en godsak når han kom. Jeg ble vennlig tilbake og hans redsel for oss alle forsvant. Han ønsker gi oss mer enn en godsak, så nå venter vi spent når han kommer inn døra, springer mot han med gledeshopp. Han er vår egen lille godbit-maskin. Når han kommer inn i gangen roper han "Båtte! Mora!" Dette er hans navn på meg og Fiamora. Mollys navn klarer han faktisk uttale rett, mens Løvi og Nøffi kaller han bare guttan. Dette er nok mors feil, siden hun kaller de dette noen ganger.

"Hvem kommer på besøk? Kan det være godbit-maskinene?"

Jeg er overhodet ikke like oppspilt overfor hvem som helst som kommer på besøk, da jeg har en tendens til å luke ut de jeg liker eller ikke. Fiamora liker alle mennesker, tar imot kos og er ikke redd noen. Hopper ikke selv i noens fang, da hun ikke er god nok til å hoppe i sofaen enda, selv om hun kommer seg for hver dag. Blir hun løftet i noens fang, koser hun seg, så lenge hun kan gå når hun selv vil. Når hun kom hit, bet hun alle som prøvde nærme seg. Hun var både syk og redd, så hun følte nok hun måtte forsvare seg. En lang periode var mor full av bitt-merker, da Fiamora måtte gjennom en lang rekonvalesens og måtte håndteres. Så hun har endret seg fra å være redd alle til å gi alle en sjanse.

Lille gullkalven sammen med Fiamora før vi ble bondet.

Molly er litt imellom oss, hun liker kos, men ikke fra alle. Før hun mistet synet var hun mer lik slik Fiamora er nå, etter er hun blitt mer lik meg. Nå liker hun bare kos fra våre aller nærmeste av familie og venner. Hun ligger gjerne i fanget for kos og kryper ofte inn i armkroken for god støtte slik at hun kan ha full avslapning og nyter kose-stundene. 

Fiamora og Molly elsker besøk av disse to små tobente og søker til dem for mye kos, selv er jeg mer opptatt av godbitene, selv om jeg selvfølgelig også tar imot kos på mine premisser.

Gullkalven og jeg leker med en ball, mens Fiamora ser på.

Når jeg blir lei, trekker jeg meg bare tilbake. Heldigvis skjønner de at jeg da vil være i fred, så jeg kan ligge rett ut på gulvet uten å bli plaget av dem. Skulle de glemme seg bort et øyeblikk, trenger jeg bare lee på et øyelokk og mor minner de på at jeg trenger tid for meg selv.

Vi leter etter godbiter rundt frøken harepus.

Gullkalven gir ikke bare godbiter, han gir kos også.

Våre to små menneske-søskenbarn betyr mye for oss alle, og selv om jeg ikke alltid føler for å være sammen med dem, er jeg glad i dem begge!