Forstoppelse og viktigheten av å ha Critical Care

Jeg har vært syk, for første gang i mitt liv, hvis vi ser bort fra tiden etter min kjære Nusse døde. Jeg ble jo faktisk syk da også. Men den gangen var det savn og lengsel etter henne, som gjorde at jeg sluttet spise. Denne gangen har jeg vært virkelig syk! Det begynte med at jeg ikke spiste opp all kveldsmaten på Onsdag. Mor reagerte litt på det, men tenkte ikke så veldig mye over det. Når hun da skulle legge seg den kvelden, slo av lyset i stua og jeg la meg ned på gulvet ved siden av sofaen og ikke stilte meg klar under rullestolen hennes som jeg bruker, skjønte hun noe var galt. Jeg hadde vondt i magen og forstoppelse. Dette skjønte hun ikke med en gang. Mor kunne jo ikke legge seg, undersøkte meg som best hun kunne. Temperaturen min var 38,2 grader. Den skal ikke være noe lavere enn det. Hun la merke til ettersom tiden gikk at jeg ikke lortet, spiste eller drakk. Jeg tuslet mer litt rundt fra plass til plass i stua og kjøkkenet og la meg ned veldig forsiktig. Mor lagde Critical Care til meg, som hun måtte tvangsfore meg med. Dette til tross for at jeg jo elsker denne grøten.

http://www.dyrlegebutikken.no/products/oxbow-critical-care-apple-banana141-gram

Av en eller annen grunn får jeg ikke til å linke til dyrlegebutikken, men jeg har gjort det flere ganger før i bloggen min, så det er ikke så vanskelig å finne.

I løpet av natten hadde jeg det ikke

særlig greit.

Temperaturen min falt, og var faktisk helt nede i 36,5 grader. Så lav temperatur er et tegn på nedsatt tarmaktivitet, og det er viktig få temperaturen opp igjen. Jeg fikk Metacam, som er smertestillende. Mor pakket meg inn i en håndduk hun hadde hatt liggende på varmekablene på badet først så den var litt varm. Pakket et pledd rundt håndduken og hadde varmeflaske inni det, mens hun hadde meg i fanget for å få opp temperaturen. Tiden gikk, jeg ble tvangsforet, temperaturen ble målt ved tvang ( sier seg kanskje selv, ingen vil vel ha et temperaturmål i rumpa ), vann ble tvunget i meg med engangssprøyte og mor knuste en papayatablett, blandet den i vann og tvang dette i meg også. Mor hadde sett tipset om papayatabletten på kaningruppa. Var mye jeg måtte tvinges igjennom den natten.

Stuebordet vårt så slik ut hele natten.

Jeg fikk også Fibreplex og Minifom ( om denne virker er visstnok usikkert, men mor har brukt det før på Fiamora da dyrlegen ville gi henne parafin ), da mor begynte skjønne hva som hadde gått galt. Vi er nemlig inne i en av våre røyte-perioder, mor må bruke furminatoren ( det er en børste som virkelig får bort pels ) på meg en gang i døgnet, mens Fiamora må børstes to ganger i døgnet når vi er i disse periodene. Fiamora har ikke særlig lang pels, men den er skikkelig tykk, så det er mye av den. Onsdag ble ikke dette gjort ( fy skam på mor ), jeg elsker jo kose, vaske og steller gjerne hele pelsen til Fiamora. Derav kom nok jeg til å få forstoppelse. Mye kaninpels i magen. Det var lite hyggelig kan jeg si. Det var godt få opp temperaturen igjen, ligge i mors fang å få så mye kos jeg bare ønsket. Men alt det andre, kunne jeg vært foruten. Mor smurte meg også i rumpa med olje, som hun også brukte ytterst på temperaturmåleren, slik at det kanskje skulle hjelpe få lortene ut. Når jeg endelig fikk lortet litt, var de veldig små og nesten helt svarte, men både mor og jeg var veldig glad uansett. Ettersom jeg spiste litt mer selv og ble i bedre form, begynte jeg lukte at vi hadde Critical Care  på stuebordet. Gjett om jeg ville ha da.

Mor lot meg få spise opp restene. Fiamora 

skjønner ikke at jeg liker dette, men hun sniker

gjerne til seg litt kos.

Hele natten igjennom var slitsom for oss alle, men jeg må få rose Fiamora. Hun var veldig flink som sykepleier. Vanligvis får ikke jeg så mye kos hos henne, langtfra så mye som jeg gir henne iallfall. Men denne natten var hun tydelig bekymret for meg, når jeg gikk litt fram og tilbake for å finne en plass det var best å ligge på, fulgte hun etter. Hun vasket og stelte meg, lå inntil kroppen min og var virkelig en god venn og kjæreste. Skulle egentlig hatt bilder av det, ifall det ikke skjer så ofte igjen, men mor tenkte ikke så mye på å ta bilder den natten. Formiddagen kom og jeg virket egentlig helt fin bortsett fra litt små, mørke og få lort. 

Her er det begynt bli litt størrelse på lorten min,

men de er enda litt for små og altfor mørke.

I løpet av Torsdagen falt kroppstemperaturen min bare en gang, men mor fikk den fort opp igjen. Jeg begynte spise, hoppe, springe, lortet mer normalt og gjorde både binkys og rumpe-risting for alle som ville se på. Den neste natten sov mor på sofaen og fulgte med meg. Hun hadde vekking på ifall hun skulle sove som en stein. Men det var nok ingen fare, da jeg i løpet av natten flere gangen hoppet opp på ryggen hennes og vasket håret hennes, slik at hun våknet. Da skjønte mor at jeg virkelig var blitt frisk. Fredag var jeg akkurat som om ingenting hadde vært galt de siste dagene. 

Jeg fant en lur måte å få i meg alt høyet jeg hadde

gått glipp av.

Jeg må si det er ganske greit bli frisk igjen etter at mor har vært bekymret for meg. Jeg kan gjøre alt jeg lyster uten at hun gjør noe annet enn å smile. Graving i sofaen er plutselig lov, tømme basilikumplanten med jord og det hele utover teppet som nylig ble støvsugd gjør ikke at hun griner på nesen engang. Hun bare smiler og ser lykkelig ut hele tiden. Dette er nok fordi jeg betyr så mye for henne og at hun virkelig var redd for meg!

Fiamora er også glad i meg!

Jeg vil avslutte med å si at Critical Care er veldig VIKTIG å ha i kaninhjemmet! Man vet aldri når man trenger det, og det er skikkelig ille den dagen man trenger det om man ikke har det tilgjengelig! Jeg skal forøvrig nå bruke nesen min for å dobbeltsjekke om vi enda har noe ferdiglagd, selv om jeg er ganske sikker på at jeg allerede har spist det...

Nytt år og nye muligheter

Vi har startet et nytt år, og på vei inn i 2014 var hele flokken min samlet hjemme. Fiamora takler nyttårsfeiring dårligere enn noe annet. Hun blir veldig stresset over bråket som rakettene lager utenfor vinduene våre. Selv har jeg aldri vært redd raketter! Før Fiamora flyttet hit brukte vi ha rullegardinene åpne og jeg brukte følge med ut av vinduet på det som hendte. Hun blir redd selv for lysene på himmelen, så nå er rullegardinene trukket for. Men jeg må si at hun er blitt noe mer trygg fra forrige nyttårsaften. Da sluttet hun nemlig spise og mor måtte tvangsfore henne med Critical Care i nesten ett døgn før hun begynte spise selv igjen. Jeg vet det ikke er snilt av meg, og selv om jeg ikke liker at noen av mine er syke eller redd, liker jeg når noen trenger assistert foring i hjemmet. Enkelt og greit fordi jeg simpelthen elsker Critical Care!

 http://www.dyrlegebutikken.no/products/oxbow-critical-care-apple-banana141-gram

Denne linken er den typen med smak av banan og eple, og den er virkelig nydelig. Men jeg skal si at selv den som ikke inneholder banan og eple synes jeg er smakfull. Så når noen andre må få dette igjennom sprøyte eller pipette her hjemme, stiller jeg meg opp på mine bakbein og prøver tigge til meg en skje med litt.

I kjent stil når jeg virkelig vil ha noe.

Tilbake til Fiamora, denne nyttårsaftenen trengte hun ikke Critical Care. Selv om hun spiste mindre, spiste hun iallfall! Selv var jeg verdens beste venn og kjæreste om jeg må få si det selv. Fiamora har en tendens til å gjemme seg midt under stolen i stua når hun blir redd. Jeg vet jo at mor prøver unngå at hun skal ligge under der helt alene. Så midt på stuegolvet ordner mor med pappesker og diverse andre gjemmesteder, slik at Fiamora kan velge om hun vil være inntil bror, mor, meg eller litt for seg selv. Når Fiamora tok beina fatt og stakk under stolen, sprang jeg etter for å berolige henne. Hjalp ikke det, sprang jeg til mor for å gi henne et av mine blikk, slik at hun skulle skjønne at Fiamora hadde gjemt seg helt alene igjen. Mor kom seg ned på gulvet, fikk flyttet litt på stolen ( heldigvis er det jul på den ) og fikk hentet henne fram for trøst og trygghet. Jeg vasket, stelte, koste og alt jeg kunne for å roe henne ned. Med god hjelp fra bror og mor. Innimellom lå mor på gulvet, Fiamora krøp inn under armen hennes og gjemte ansiktet, mens jeg prøvde mitt beste for å komme nærmest mulig henne for å trøste. Uansett hvor hun var dette døgnet, var jeg i nærheten.

Jeg trøster ved å vaske ørene.

Her søker hun seg til meg.

Vi spiller ganske høy musikk denne dagen, og alle stiller opp for Fiamora på hver sin måte. Mor mener det viktigste er at vi tenker over hvilken energi vi sender ut, slik at hun ikke skal merke at vi er litt bekymret for henne. Ja, det er virkelig lett være bekymret for henne og så tenke at man ikke er det. Overhodet ikke! Mor mener at vi alle må øve på dette, hun øver visstnok ofte på dette. Ha, jeg har merket den dama stresset og nervøs altså, så hun er absolutt ikke den flinkeste i så måte. Måtte bare få henne litt ned fra sin høye hest.

Guttene, Bønna og Skjønning opplevde jo sin første nyttårsaften, men bortsett fra at de muligens syntes vi spilte litt høy musikk, skulle man ikke tro det ble sendt opp bråkete raketter rett nedi veien her når man så hvor avslappet de var. De oppførte seg akkurat som vanlig, spiste, ropte, tigget og laget egentlig nesten mer bråk enn det var ute. Mor hadde lagt papp i deler av innhengningen deres, og det var litt av et syn. Nytt underlag for de små potene, innimellom skled de og jeg hadde nesten mitt eget moro-show i stua, men etterhvert ble de litt mer vant.

Skjønning sklir avgårde.

Jeg har orkesterplass på sofaen mens jeg ser på 

morsomhetene.

Etterhvert ble de såpass trygge på underlaget at

det ikke var like morsomt for meg å følge med

 på dem.

Ja, så overlevde vi atter et år og en ny nyttårsfeiring, og det blir spennende se hva 2014 har å by på. Jeg satser på mye godbiter og ekstra kos. Og med dette ønsker jeg alle dere der ute, to-, tre-, firbente og rullende et riktig GODT NYTT ÅR!