Fiamoras operasjon

Nå er det ei stund siden jeg har skrevet noe som helst. Min kjære venninne og kjæreste Fiamora har vært syk og blitt operert, men er nå heldigvis kommet seg godt! Skal skrive litt om selve operasjonen selv om jeg bare har mamma sine ord for det, da jeg ikke fikk være med. Tro meg, jeg drar ikke frivillig til dyrelegen om jeg ikke må altså, men det er litt kjipt å være utelatt fra viktige hendelser.

Det hele begynte med at Fiamora startet å tisse litt her og der, og ved sjekk av urinprøve som viste noen krystaller, ble hun satt på antibiotika. Det mor også la merke til var at hun bøyde ryggen, krummet den liksom, hver gang hun tisset. Etter samtale med dyrelegen fikk hun da også smertestillende. Urinen hennes var rødlig og stua vår var dekket av tisselaken til slutt, siden hun skvettet mer og mer. Etter endt antibiotika-kur uten bedring, ble det tatt røntgenbildet av henne.

Røntgenbilde av Fiamora.

Dyrelegen mente der var to forskjellige typer urinstein i Fiamora som måtte opereres ut, og en kirurg ble satt på saken. Denne gangen fikk ikke jeg være med til dyrelegen. Ikke for det, jeg trives best hjemme, men ikke uten Fiamora! 

Hos dyrelegn har Fiamora fått noe 

beroligende i øret, så hun slapper av

i reiseburet på mammas fang.

Mens Fiamora ble operert satt mamma

med hjertet i halsen på venterommet.

Når kirurgen åpnet henne, fant han ut at der var en, ikke to urinsteiner. Det som lignet på nummer to på røntgenbilde, var faktisk en innkapslet abscess ( betennelse ) i stumpen etter kastreringen. Så egentlig måtte min kjære Fiamora igjennom to operasjoner i en. Dette var selvfølgelig en stor påkjenning på hennes lille kropp. Den er jo liten, selv om hun er mye større enn meg.

Denne store steinen var inni Fiamora.

Etter operasjonen kledde de henne i

denne katte-bodyen.

Når hun begynte våkne, ble slangene

tatt av henne.

Her er hun i reiseburet sammen med

apekatt-bamsen som mor hadde gnidd

på meg for å lukte kjent for Fiamora.

Vel hjemme fikk hun slappe av i sofaen etter mor

hadde gitt henne Critical Care. Mor måtte også dra

opp bodyen, da Fiamora ikke fikk bakbena med seg.

Her begynner hun komme seg noe, og har fått

forlabbene ut av bodyen.

Noen timer etter operasjonen var Fiamora på beina

igjen, og bodyen vises til høyre i bildet. Den kom

aldri på igjen!

Jeg var helt vill og prøvde hele tiden hoppe opp i sofaen til henne, så til slutt lot mor meg få treffe henne. Når Fiamora var i bedre form fikk hun komme på gulvet til meg, og jeg vasket og stelte henne etter alle kunstens regler. Vasket bort lukten av dyrelegen!

Mamma lokket med alle slags godsaker, men i over 2 døgn ville hun ikke spise noe som helst. Et døgn etter operasjonen gikk kroppen hennes i en slags sjokk og hun fikk ekle skjelvinger. Rett før hun fikk disse, begynte jeg å plage henne. Jeg ser mer på det som at jeg merket på meg at noe fremdeles var galt med henne, så jeg måtte informere mor om dette. I full fart til dyrelegen og Fiamora fikk noe opiat-lignende greier. Hjemme måtte mor bygge en midlertidig syke-bolig for Fiamora under stuebordet, slik at vi ble skilt. Selv bodde mor i sofaen.

Slik lå Fiamora i syke-boligen de 

første dagene, bortsett fra når mor 

gav medisin, vann og Critical Care.

Når Fiamora endelig spiste sitt første 

høystrå var det vill jubel i stua!

Mor bodde i en fjøs i flere dager, hostet og nyste med røde, rennende øyne. Med all slags allergimedisin innabords hjalp det ikke siden hun sov med alt høyet rett nedenfor seg. Men det var verdt alt, bare spør henne!

Fiamora er heldigvis i helt fin form igjen, og vi måtte bondes på nytt, men det får jeg ta en annen gang, da dette ble mye. Som avslutning kan jeg si vi er verdens beste venner og kjærester igjen, og har fått ny yndlingsplass under stuebordet!

*Noen av bildene har vi fått lånt av Sortland dyreklinikk*