Høyt elsket, dypt savnet

Livet mitt som blogger har visst vært litt tregt, men familien min har opplevd så mye trist i det siste at jeg bare ikke har hatt tid eller lyst. Vår kjære, søte Molly, "landsby-kaninen" ble 12 år og 4 måneder gammel. Hun bodde jo ikke hele livet sitt hos oss, men vi var alle veldig glad i henne. Selv om hun ble pensjonist, og vi vet at hun hadde gode år mens hun bodde hos oss, var det allikevel et sjokk å miste henne. 

Molly koser med mor sin fot.

Molly var verdens sterkeste og positive kanin, selv når hun var syk, eller måtte igjennom narkose for operasjoner, kjempet hun seg alltid fort tilbake igjen. Uten den store kontakten med mennesker over noen år, var hun allikevel trygg og hadde tro på mennesker. Hun elsket kos, og ble aldri fornærmet på mor. Fiamora og jeg viser støtt og stadig vår fornærmelse, da snur vi rumpa til mor, mens vi sniktitter på henne for å se at hun faktisk får det med seg. Jeg er nok den som oftest blir fornærmet i hjemmet, men jeg føler meg berettiget dette, da jeg har bodd her så lenge at jeg forventer at menneskene mine forstår hva jeg krever og ønsker. Hvordan det er mulig at de fremdeles ikke forstår alt jeg vil, er for meg et stort mysterium.

En staselig Molly på rommet sitt (og mors), som man ser

brukte hun do mindre når hun ble eldre, men siden hun

kun gikk på tepper på gulv, var det jo lett holde rent ved 

å skifte dem.

Mor og Molly delte jo soverom, så hver kveld fikk Molly kveldskos i senga før mor skulle sove. Ekstra koselig syntes mor det var å våkne hver morgen til ei lita frøken som ville vaske henne. Nå synes mor soverommet er altfor stille, så jeg håper jeg snart slipper inn der på besøk igjen (det er alltid lov å håpe). Jeg husker tiden før Molly flyttet inn her, jeg var ganske liten da. Nusse og jeg fikk lov å sove i senga til mor. Selv om vi faktisk syntes det var koseligst leke i senga når det var natt og mor brukte sove. Midt på dagen brukte vi sove der. Da kunne mor komme inn på rommet uten at vi brydde oss særlig. Våknet vi av bråk, bare leet vi på øyelokket, snudde oss og sov videre. Mor hadde lagd en liten trapp til meg, siden jeg ikke klarte hoppe opp i senga selv. Det var tider det. I dag hopper jeg jo overalt, så det hadde ikke vært et problem for meg hoppe i senga. Fiamora hadde muligens trengt den trappen i dag, men hun er blitt mye flinkere til å hoppe enn da hun flyttet hit. Hun har bodd her nå i halvannet år, og i dag er hun kanin på alle måter. Hun hopper ikke like høyt som meg enda, men så har jeg øvd siden jeg var par måneder gammel. Når jeg sier øvd betyr det at jeg har hatt all plass jeg har trengt til å hoppe og springe rundt der jeg ville i hjemmet vårt. Kaniner trenger masse plass for å kunne være ordentlige kaniner. Da viser vi alle sider ved oss selv, som er ganske mange.

I sommer fikk hun også kost seg ute i hagen.

Undersøker litt i gresset.

Siden bondingen med oss andre aldri fungerte, var Mollys beste venn en gorilla-tøffel. Selv om mor gjerne ville beholde den som minne og siden den luktet Molly etter all kos hun hadde hatt med den, fant hun ut at det eneste riktige var at den ble med Molly videre. Så Molly og gorilla-tøffel-vennen hennes ble begravd sammen.

To gode venner.

Nøffi, vår kjære marsvin-bror, mistet jo sin bror Løvi og fikk to nye venner i Skjønning og Bønna (mini-Nøffi). Han sørget tydeligvis allikevel veldig mye etter sitt tap, selv om de gav han mye glede. Han spiste mindre og sturet mer. Undersøkelser hos veterinær viste at fysisk var ingenting galt, så mor måtte gi han Critical Care som tilleggsfor da han mistet vekt. Innimellom var han veldig opptatt av sine nye venner, mens i neste øyeblikk ville han bare sitte på fanget til mor. 

Nøffi hviler og har ikke lyst leke med Bønna.

Her spiser Bønna, Skjønning og Nøffi på en høy-sak.

Nøffi hadde alltid vært den dominante i forholdet mellom han og Løvi, men han var nok mer avhengig av Løvi enn man skulle tro. Enkelte dager hadde han det veldig bra og lekte og koste med små-guttene, da virket det som det gikk bedre med han. Men så kom dagene da han bare ville ha kos fra menneskene sine. Mor ble veldig bekymret for han. Hun snakket med han om Løvi, for hun skjønte siden ingenting var galt med han at han savnet sin bror. De hadde jo vært veldig gode venner helt fra de flyttet til oss og antakeligvis før også. Nøffi beskyttet Løvi, selv om han var minst i alder, var han størst i størrelse. Og selv om han var tøffest og passet på storebroren sin mot farer, var han mest usikker på nye ting og mennesker. Han var den som stod sist i køen ved ønske om menneskekontakt. Så Nøffi var flink til å late som han var stor, sterk og tøff, mens han innerst inne var liten, svak og litt redd. 

Nøffi viser seg fra sin beste side.

Lurer nok litt på kameraet her.

Så fikk han uriveisinfeksjon, og mor ble først lettet over at det var noe hun kunne gjøre for han. Han ble desverre ikke bedre. Frykten var at han skulle ha urinstein, noe en tur hos veterinæren heldigvis avkreftet at han ikke hadde, men den kvelden sovnet han stille inn på brystet til mor. Han hadde nok ikke mer krefter å kjempe med, stakkars liten. Nøffi ble begravd ved siden av sin bror, Løvi og venninnen, Brownie.

Både Molly og Nøffi var høyt elsket og er høyt savnet av både to- firbente og vår rullende mor!

From the day that we can`t be together, I`ll keep you in my heart, you`ll stay in there forever!!

Jeg er utestengt fra marsvinenes inngjerding

Det har virkelig vært noen endringer her i hjemmet vårt i det siste. Marsvinbrødrene Skjønning og Bønna flyttet jo sammen med Nøffi for tre uker siden. Jeg setter ikke veldig stor pris på dem, må jeg si. Har jo likt alle andre småvennene som har flyttet inn her i årenes løp, men disse små... Kan ikke helt sette poten min på hva det er jeg misliker. I starten var det helt greit at de var der, jeg var jo nysgjerrig på disse små, ropende firbente. Mor la etter hvert merke til at når jeg besøkte dem i inngjerdingen, var ikke alt like hyggelig som før. For all del, selv føler jeg at jeg var mitt samme, hyggelige meg på jakt etter høy. Når disse småtassene kom bort til meg og snuste, dyttet jeg dem litt unna. Dette satte i gang hyling og roping på Nøffi, som i full fart kom springende på sine korte føtter for å redde dem og dermed jage meg.

Jeg sitter utenfor og følger med hvor guttene er før jeg 

skal "besøke/rundstjele" dem. Løvi er på innsiden av

gjerdet, ser ut som han gjemmer seg.

Bildebevis av min inntregning.

Mitt neste trekk, som jeg innrømmer ikke var det smarteste, var at jeg begynte åpne inngjerdingen og slippe alle løs. Jeg følte meg nok lur da jeg innså at ved hjelp av snute og klarte løfte gjerdet ut av festet før jeg dyttet det åpent med kroppen min. Dette gjorde jeg nemlig for noen år siden slik at Løvi, Nøffi og Brownie skulle få inspisere resten av hjemmet vårt. Den gangen var selvfølgelig ikke mor særlig fornøyd. Enda mindre fornøyd var hun da hun innså at det faktisk var jeg som gjorde dette. Marsvinene har aldri vært de mest ryddige eller de som har vært flinkest til å bruke do i vårt hjem, dermed har det alltid vært lettere for mor med rydding og vasking etter dem i et inngjerdet område.

Gjett om mor fikk sjokk da hun kom hjem til denne rotete

stua. Til høyre hviler Løvi på en pute som er tisset

ut, Brownie hviler i midten i do, mens Nøffi står ved skålen. 

Klart jeg forstår at slik rot ville vært slitsomt å rydde/vaske hele tiden, men hovedgrunnen for at mor alltid har holdt oss kaniner og marsvinene adskilt, med besøk kun under hennes kontroll, har vært noe annet. Kaniner og marsvin er to forskjellige arter. Kaniner kan være bærere av bakterien Bordetella uten at denne er farlig for oss, men marsvin kan bli syke av den og i verste fall dø. Vi kommuniserer heller ikke likt, og selv om jeg har lært meg hva "kjøleskapet er åpent!"-ropet deres betyr, er det ikke mye annet jeg forstår av deres lyder. Siden kommunikasjonen er så forskjellig kan man oppleve at ene arten blir sjefen og faktisk mobber og plager den andre. Noe som også kan være vanskelig for mennesker å få med seg. I tillegg skal vi jo ha forskjellig mat, derfor har jo mor måttet servere marsvinene her i huset i buret, slik at ikke jeg skulle spise den.

Lur som jeg var, åpnet jeg alltid gjerdet når ingen var hjemme eller så på. Så i lang tid trodde mor marsvinene sprang ned gjerdet. Etter hvert ble jeg nok litt høy på pæra, dermed fersket mor meg mens jeg var i aksjon en dag. Mor snakket hardt til meg etter dette og begynte bruke ordet NEI i mitt nærvær. Etter en stund merket både mor og jeg en spesiell, lys tone mens tre marsvin stod ved gjerdet og ropte på meg. Selvfølgelig var jeg klar til å slippe dem løs, til jeg hørte mors "Nei!" i ørene. Prøvde flere ganger stirre henne i senk, men stirre-leken er mor god på, så med halen mellom beina trakk jeg meg oftest stille vekk. Sendte da tre marsvin på andre siden av gjerdet et blikk som sa "sorry, mor er ikke enig."

Prøver stirre mor i senk etter et "Nei!" 

Jeg sluttet til slutt med å slippe ut marsvinene, helt til nå. Som sagt, dette var ikke så smart av meg og heller lite gjennomtenkt. For etter å ha sluppet de løs, sprang jo Skjønning og Bønna overalt. Vi var jo ikke akkurat blitt bestevenner i inngjerdingen deres, dette ble jo  selvfølgelig ikke bedre i resten av huset. De drakk av vannet vårt, spiste av høyet vårt og lekte med lekene mine (Fiamora sine leker får hun nesten holde øye med selv), tisset, lortet og rotet i hele stua vår. I motsetning til en sauehund som har et mål med å jage sauer inn i en innhenging, slapp jeg bare marsvinene ut uten noen som helst plan for å få dem inn igjen. Jeg kan vel mildt sagt si at mor ikke var fornøyd denne gangen heller. Hun slo dermed to fluer i ett smekk. Guttenes bur (der de fikk servert pellets), fikk hun endelig pakket opp i ute-boden, og det området ble heller inngjerdet. Herved er vårt hjem 100% fritt for bur, da alle ligger i ute-boden. Deretter lagde hun høyere stengsler på utsiden av gjerdet i form av en bordplate, ene enden av sofaen og diverse, slik at en stakkars kanin ikke lenger kan besøke marsvinene når han selv ønsker.

Nøffi og Bønna (mini-Nøffi) med bordplaten på høyre side.

Nå kan jeg ikke lenger stjele høy eller finne på ugagn sammen med Nøffi. Han har forøvrig ikke så mye tid til meg uansett siden han har disse to småtassene å være sammen med. Jeg treffer kun Nøffi, Skjønning og Bønna nå når bror eller mor har dem ute av inngjerdingen for kos. Nøffi synes jeg som alltid det er like hyggelig å hilse på, men disse småtassene... Jeg kan bare ikke forklare hva det er, men det er vel bare slik at man liker ikke alle.

Her stod en gang et bur, mens nå er det bare blitt et

større friområde for guttene. Ser ut som de har rådslagning

her, sikkert om hvordan jage meg om jeg skulle

klare bryte meg inn.