Livet mitt som blogger har visst vært litt tregt, men familien min har opplevd så mye trist i det siste at jeg bare ikke har hatt tid eller lyst. Vår kjære, søte Molly, "landsby-kaninen" ble 12 år og 4 måneder gammel. Hun bodde jo ikke hele livet sitt hos oss, men vi var alle veldig glad i henne. Selv om hun ble pensjonist, og vi vet at hun hadde gode år mens hun bodde hos oss, var det allikevel et sjokk å miste henne.
Molly koser med mor sin fot.
Molly var verdens sterkeste og positive kanin, selv når hun var syk, eller måtte igjennom narkose for operasjoner, kjempet hun seg alltid fort tilbake igjen. Uten den store kontakten med mennesker over noen år, var hun allikevel trygg og hadde tro på mennesker. Hun elsket kos, og ble aldri fornærmet på mor. Fiamora og jeg viser støtt og stadig vår fornærmelse, da snur vi rumpa til mor, mens vi sniktitter på henne for å se at hun faktisk får det med seg. Jeg er nok den som oftest blir fornærmet i hjemmet, men jeg føler meg berettiget dette, da jeg har bodd her så lenge at jeg forventer at menneskene mine forstår hva jeg krever og ønsker. Hvordan det er mulig at de fremdeles ikke forstår alt jeg vil, er for meg et stort mysterium.
En staselig Molly på rommet sitt (og mors), som man ser
brukte hun do mindre når hun ble eldre, men siden hun
kun gikk på tepper på gulv, var det jo lett holde rent ved
å skifte dem.
Mor og Molly delte jo soverom, så hver kveld fikk Molly kveldskos i senga før mor skulle sove. Ekstra koselig syntes mor det var å våkne hver morgen til ei lita frøken som ville vaske henne. Nå synes mor soverommet er altfor stille, så jeg håper jeg snart slipper inn der på besøk igjen (det er alltid lov å håpe). Jeg husker tiden før Molly flyttet inn her, jeg var ganske liten da. Nusse og jeg fikk lov å sove i senga til mor. Selv om vi faktisk syntes det var koseligst leke i senga når det var natt og mor brukte sove. Midt på dagen brukte vi sove der. Da kunne mor komme inn på rommet uten at vi brydde oss særlig. Våknet vi av bråk, bare leet vi på øyelokket, snudde oss og sov videre. Mor hadde lagd en liten trapp til meg, siden jeg ikke klarte hoppe opp i senga selv. Det var tider det. I dag hopper jeg jo overalt, så det hadde ikke vært et problem for meg hoppe i senga. Fiamora hadde muligens trengt den trappen i dag, men hun er blitt mye flinkere til å hoppe enn da hun flyttet hit. Hun har bodd her nå i halvannet år, og i dag er hun kanin på alle måter. Hun hopper ikke like høyt som meg enda, men så har jeg øvd siden jeg var par måneder gammel. Når jeg sier øvd betyr det at jeg har hatt all plass jeg har trengt til å hoppe og springe rundt der jeg ville i hjemmet vårt. Kaniner trenger masse plass for å kunne være ordentlige kaniner. Da viser vi alle sider ved oss selv, som er ganske mange.
I sommer fikk hun også kost seg ute i hagen.
Undersøker litt i gresset.
Siden bondingen med oss andre aldri fungerte, var Mollys beste venn en gorilla-tøffel. Selv om mor gjerne ville beholde den som minne og siden den luktet Molly etter all kos hun hadde hatt med den, fant hun ut at det eneste riktige var at den ble med Molly videre. Så Molly og gorilla-tøffel-vennen hennes ble begravd sammen.
To gode venner.
Nøffi, vår kjære marsvin-bror, mistet jo sin bror Løvi og fikk to nye venner i Skjønning og Bønna (mini-Nøffi). Han sørget tydeligvis allikevel veldig mye etter sitt tap, selv om de gav han mye glede. Han spiste mindre og sturet mer. Undersøkelser hos veterinær viste at fysisk var ingenting galt, så mor måtte gi han Critical Care som tilleggsfor da han mistet vekt. Innimellom var han veldig opptatt av sine nye venner, mens i neste øyeblikk ville han bare sitte på fanget til mor.
Nøffi hviler og har ikke lyst leke med Bønna.
Her spiser Bønna, Skjønning og Nøffi på en høy-sak.
Nøffi hadde alltid vært den dominante i forholdet mellom han og Løvi, men han var nok mer avhengig av Løvi enn man skulle tro. Enkelte dager hadde han det veldig bra og lekte og koste med små-guttene, da virket det som det gikk bedre med han. Men så kom dagene da han bare ville ha kos fra menneskene sine. Mor ble veldig bekymret for han. Hun snakket med han om Løvi, for hun skjønte siden ingenting var galt med han at han savnet sin bror. De hadde jo vært veldig gode venner helt fra de flyttet til oss og antakeligvis før også. Nøffi beskyttet Løvi, selv om han var minst i alder, var han størst i størrelse. Og selv om han var tøffest og passet på storebroren sin mot farer, var han mest usikker på nye ting og mennesker. Han var den som stod sist i køen ved ønske om menneskekontakt. Så Nøffi var flink til å late som han var stor, sterk og tøff, mens han innerst inne var liten, svak og litt redd.
Nøffi viser seg fra sin beste side.
Lurer nok litt på kameraet her.
Så fikk han uriveisinfeksjon, og mor ble først lettet over at det var noe hun kunne gjøre for han. Han ble desverre ikke bedre. Frykten var at han skulle ha urinstein, noe en tur hos veterinæren heldigvis avkreftet at han ikke hadde, men den kvelden sovnet han stille inn på brystet til mor. Han hadde nok ikke mer krefter å kjempe med, stakkars liten. Nøffi ble begravd ved siden av sin bror, Løvi og venninnen, Brownie.
Både Molly og Nøffi var høyt elsket og er høyt savnet av både to- firbente og vår rullende mor!
From the day that we can`t be together, I`ll keep you in my heart, you`ll stay in there forever!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar