Et burløst liv er best

Det er Fredagskveld og hjemme hos oss innebærer det for menneskene tv-kos med the voice og nytt på nytt. For oss firbente betyr det bare atter en ny dag hvor vi kan kose oss og nyte våre vanlige liv. Vi spiser, leker, tisser, lorter, sover, tigger etter godbiter og er ellers helt uanfektet av våre menneskers vaner.

Fiamora hviler i do og jeg sløver på gulvet, bare

fordi vi vil og kan!

Jeg vet at ikke alle kaninvenner rundt omkring har like mange valgmuligheter som vi har i hverdagen vår. Men jeg vet også at takket være Den store kaninboka er det blitt en holdningsendring hos mange mennesker vedrørende oss kaniner. Både når det gjelder boforholdene våre, mat vi trenger og ikke minst det vi absolutt ikke skal ha, helse, stell og vår status som noens kjæledyr. Jeg skulle ønske at alle dyr i hele verden hadde et eget hjem, først og fremst. Desverre er det ikke slik, men heldigvis finnes det mange gode, snille mennesker som hjelper mange hjemløse dyr. Vi er så heldige at vi har et hjem mer eller mindre helt for oss selv. Det deler vi jo med både marsvin og mennesker. Men jeg ser jo fordelene med å bo sammen med mennesker iallefall, om jeg ikke alltid setter like stor pris på marsvinene. Selv har jeg jo aldri bodd i bur, om jeg ser bort fra de første ukene i mitt liv. Fiamora har bodd i bur største delen av livet, til og med i et lite utebur, så hun vet jo hva det innebærer. Men at noen kan mene at et standard kaninbur skal være nok boltreplass for kaniner er for meg helt uforståelig. Med tanke på at jeg kan hoppe opp i sofaer og senger, springe rundt i hele hjemmet mitt, fra rom til rom i full fart, gjemme meg bort hvor det måtte være, for så å hoppe fram igjen, sier det seg vel selv at et bur hadde begrenset meg altfor mye til å være meg.

Et av de få bildene mor har klart få tatt av oss to

i full fart gjennom stua. Vanligvis er vi så raske at

bildene blir uklare der vi hopper ut av linsen.

Fiamora er begynt prøve seg på høyere hopp, og jeg synes hun begynner bli veldig flink ha kontroll over kroppen sin. Hun hadde jo ikke verdens sterkeste skjelett da hun flyttet hit, men i dag klarer hun nesten det samme som meg. Selvfølgelig springer jeg fortere enn henne og hopper høyere, men så har jeg flere års trening enn henne bak meg. Og så flink som hun er blitt på bare noe over et år, er jeg litt bekymret for at på sikt blir hun flinkere enn meg. Mor har ordnet med noen små "mellom-stasjoner" for henne, slik at hun også kan hoppe opp i høyden med litt hjelp. I starten syntes Fiamora dette var skummelt, men etter noen forsøk og hun så at hun fikk dette til, synes hun det er morsomt ha oversikt.

Fiamora gjør seg klar til å hoppe ned på gulvet,

ved hjelp av å hoppe på tre-buen først. Slik

kommer hun seg også opp selv.

Mulighet for å bevege seg på den måten vi selv ønsker er viktig både for kropp og sjel. Kaniner som har liten plass å røre seg på har større sjanse for enkelte sykdommer og belastningsskader, i tillegg til at det rett og slett er kjedelig. Vi er sosiale (vel Fiamora mer enn meg, selv om jeg har mine øyeblikk jeg også) og liker være der ting hender. Gjerne som hendelsens midtpunkt. Dette kan vi ikke om vi står stuet bort i et bur. Hadde det vært opp til meg hadde det ikke eksistert såkalte kaninbur. 

Jeg aner fred og ingen fare mens Fiamora sniker

seg innpå meg. 

Hendelsen i det siste bilde hadde aldri vært mulig i et bur. Fiamora synes det er veldig gøy å snike seg forsiktig innpå meg når jeg er helt uforberedt på hvor hun er. Hun må virkelig like å bli jaget, da jeg selvfølgelig springer etter henne etter hun har skremt meg.

Ønsker alle to-, firbente og rullende en fin og fredfull Fredag videre! Nå skal nemlig jeg fortsette i mitt tempo som kanin med hopp, sprett og lek.

Skjønning og Bønna er i tenårene (skrekk og gru)

Våre to søte, små marsvin-gutter, Skjønning og Bønna vokser til, blir større, tøffere og til tider ikke fullt så søte. Til min store fortvilelse har jo mor høynet inngjerdingen såpass at selv ikke jeg kommer meg inn til dem lengre. For øyeblikket er min eneste mulighet for å holde øye med dem oppe på sofaryggen i ene sofaen vår. Problemet med dette er jo at jeg ikke tør hoppe ned til dem derifra. Ned er ikke det største problemet, men jeg frykter jeg ikke kommer meg opp igjen. Enn så lenge ( til jeg finner en utvei ) er mor meget fornøyd med seg selv. Det har jo aldri bodd så små marsvin her før, så alt er jo nytt for både dem og oss, selv om vi begynner bli vante til forandringene alle sammen. Vante er vel ikke rette ord, da forandringene i seg selv ved to nye marsvin ikke er så store. Men forandringene de har for hver uke siden de vokser til, gjør at det er nye ting som skjer med dem hele tiden. Vi har jo alle opplevd menneske-broren vår i tenårene, så jeg ser ikke lyst på den nære fremtid.

Bønna koser seg med Oxbow pellets for unge marsvin.

Denne har vi bestilt fra : http://www.petworld.no/

Disse småtassene prater konstant og roper ut med den høyeste tonen jeg noensinne har hørt. Selv om jeg venner meg mer og mer med lydene deres, skvetter jeg enda til en og annen gang når de har vært stille en stund for så å rope ut. De er begynt å bli noen virkelige personligheter. Bønna er minst, men den tøffeste og tryggeste hva gjelder mennesker og kaniner. Skjønning på sin side er tøffest overfor Bønna. Han oppfører seg til tider som en plagsom storebror, og setter Bønna på plass. Personlig synes jeg Skjønning kunne trengt en egen storebror som satte han på plass også.

Skjønning koser seg med høy.

Begge er begynt å teste grenser i hjemmet, de tygger på alt de finner på sin vei, graver i sofaen, klatrer i høyden og hyler når mor sier bestemt nei. Akkurat som de skjønner at nei betyr en irettesettelse og roper høyt for å vise at de ikke hører etter. Jeg forstår de, for selv bruker jeg se an mor om hun virkelig mener nei før jeg hører på henne. Og etterfølger jeg hennes instrukser, føler jeg behov for å vise henne at jeg ikke setter pris på det ved å snu rumpa til henne. 

Ingen av guttene er særlig do-trente enda, de tisser og lorter hvor det måtte falle seg, og gjerne i en av soveplassene sine. På mange måter er de for tiden noe slitsomme å ha i hus. Mor mener de vil vokse av seg endel av denne "bølle-oppførselen" sin med riktig opplæring, men jeg er ikke helt sikker på om jeg tror det før jeg ser det.

Selv om Bønna sitter i do, ikke la dere lure, han 

vasker seg bare der.

Av flere forskjellige hus, elsker Skjønning sove

i disse tre-tunnelene. Bønna er utenfor.

Som mor alltid har gjort før, fortsetter hun kjøpe nye, spennende saker på nettet til oss. Så her er det noe for enhver smak, både for å leke med, tygge på, grave i og destruere som man selv vil. Jeg er alltid nysgjerrig når det hender noe nytt på andre siden av inngjerdingen, og hopper vilt rundt mor for å sjekke hva guttene er så heldige å få nå. Både når det gjelder leker, men særlig når det gjelder noe spisende. Noen ganger prøver mor å skjule for meg at hun gir guttene godbiter eller mat, dette setter jeg svært lite pris på. Ingen av guttene er lojale nok, slik Løvi og Nøffi var, så de gir aldri beskjed om hva de får. Ikke gir de meg beskjed om kjøleskapet åpnes heller, dersom jeg er på et av soverommene. Lite hyggelig av dem, spør du meg. Dette gjør at jeg må følge med mor hele tiden. Litt slitsomt, ja, men jeg er livredd for å gå glipp av noe.

Dette huset kan både soves i og tygges på. Både dette

og tre-tunnelene er også kjøpt på :

 http://www.petworld.no Skjønning ligger inni

mens Bønna spiser litt av det.

Som oss kaniner trenger de mye, godt og friskt høy! Høyet smaker best når man nylig har fått det, så istedenfor å fylle en dagsrasjon i døgnet, er det lurt å fylle noe mindre og heller oftere. Vi spiser selvfølgelig av høy som har vært ute ei stund om vi ikke har noe annet framfor oss, men vi spiser mye mer om det lukter nytt. Da må man jo lete igjennom alle stråene for å finne de beste. Jeg er den flinkeste her i huset til å finne de beste. Derfor er det ganske irriterende at jeg vet at kanskje et av de beste stråene havner over på guttenes side. Fiamora bryr seg tilsynelatende svært lite om hva som skjer på deres side, eller om hva de gjør overhodet, så lenge de ikke er i nærheten av henne. Hun og jeg drikker kun vann av skål, mens guttene har både vann i skål og flaske. Dette fordi det plutselig kan ligge lorter i vannskåla deres. Jeg vet at de enda er små, men den delen av oppvekst forstår jeg ikke. Ingen vil da drikke av vann det flyter lorter i!

Skjønning viser seg fram ved vannskåla. 

Bønna drikker av flasken.

Nå tror jeg at jeg må ta meg en tur opp på sofaryggen for å sjekke hva som skjer nede i inngjerdingen.

Å bruke do eller ikke bruke do?

I dag kom den første snøen på bakken utenfor her, og jeg er glad for at jeg ikke har noen planer om å sette mine poter utenfor døren mer dette året. Mor har i løpet av årene misforstått min interesse ved å stå ved ytterdøra på vinterstid. Så på "varme" vinterdager har hun prøvd ta meg med ut, men jeg løper alltid det jeg kan rett inn i gangen igjen. Har hørt hun snakke om at i år skal hun prøve ha snø i en plastboks inne for å se om vi vil leke i den. Jeg er litt usikker på hva jeg tenker om det, men det kan bli gøy prøve det ut, så jeg får komme tilbake til det når det kommer mer snø ute. Uansett, det var ikke snøen jeg tenkte blogge om i dag.

Koser meg inne.

Denne høsten startet Fiamora med å tisse litt rundt omkring ved siden av doene våre, dette kan jo være tilfeldige og forklarende grunner for, men det er alltid viktig å sjekke ut om slike nye "vaner" kan være noe sykdomsrelatert. Så mor bestilte time hos dyrlegen, og med en engangssprøyte (uten spiss) samlet hun opp urin for å ta med. Som moralsk støtte ble jeg med Fiamora, denne støtten var det nok mer mor som bestemte jeg skulle gi enn meg selv. Men jeg vet jo selv at det er alltid hyggeligere om man må sitte i reiseburet i bil, å være to. Fiamora hadde ikke urinveisinfeksjon og var ellers i fin form. Fiamora liker dyrlegen enda alt hun har vært igjennom der. Jeg hater dyrlegen! Jeg vet hater er et sterkt ord, men jeg gjør det. Det er nok ikke bare denne stakkars dyrlege-damens feil. Men hver gang jeg kommer inn på venterommet endrer min adferd seg. Selv om ingen andre dyr er tilstede lukter det av alle som har vært innom, og dette stresser meg selvfølgelig opp, man er jo ikke byttedyr uten å være redd for å være noens bytte når det lukter av alle disse rovdyrene. Når vi da kommer inn på undersøkelsesrommet og mor tar oss ut av reiseburet, har vi jo ingen sikkerhet rundt oss lenger. Og det å stå på en benk og bli plukket i og rørt av denne damen, nei takk. Jeg blir nok aldri å like henne. Nå liker jeg ikke særlig nye, fremmede mennesker fra før. Og selv om jeg møter noen en og annen gang, er det ikke det samme som at de er mennesker jeg aksepterer eller liker. Jeg må kjenne mennesker som jeg liker, veldig godt! Noen mennesker sier de ikke er en dyre-person, jeg må nok si at jeg ikke er en menneske-kanin.

En av de få menneskene jeg virkelig

liker og elsker, min menneske-bror.

Her er vi ikke gamle noen av oss.

Siden Fiamora viste seg være frisk begynte mor med å flytte doene etter de nye plassene Fiamora tisset på. Mulig det var grunnen som gjorde at jeg også begynte skvette litt her og litt der. Gulvene ble dynket med eddik og vasket over med såpevann, teppene ble vasket i vaskemaskinen med vaskemiddel og eddik, da eddik skulle fjerne urinlukten så vi ikke følte behov for å tisse på samme plass igjen. Vi fortsatte bare tisse uansett hva det luktet. Som om ikke det var nok startet vi begge med å slippe lortene litt overalt, helt uten mål og mening. Mor ble selvfølgelig fortvilet, og visste ikke helt hva som hadde skjedd. Især ikke når det gjaldt meg, da jeg har brukt do fra jeg var veldig liten, lenge før jeg ble kastrert. Og kun har lortet utenfor do for å markere. Dette var selvfølgelig ikke markering, det lå liksom bare en her og en der, på alle gulv. For å være på den sikre siden om at ikke jeg hadde fått urinveisinfeksjon, brukte mor engangssprøyte og samlet opp noe av min urin, dro til dyrlegen igjen og fikk denne testet også. Neida, jeg var også helt frisk. Mors forflytninger av doene våre begynte skjære seg, da vi tisset  der doene stod før, selv om hun bare flyttet dem noen cm om gangen, dyttet vi oss vei bak. Nye ting måtte gjøres, så hun endte opp med kjøpe nytt do (plastkasse fra Europris), slik at doene stod inntil hverandre. Plutselig hadde vi tre do, og ingen muligheter for å komme til noen av de plassene vi brukte utenfor do.

Fiamora lukter på dette nye doet, mens jeg 

kunne ikke brydd meg mindre.

Vi begynte etterhvert bruke dette nye doet, mor gav oss en godbit hver gang hun så vi gjorde noe der og tenkte at all "ekstravask" av hjemmet var over. Jeg må dessverre meddele til mors frustrasjon at dette ikke var tilfelle. Hun begynte tenke over om vi reagerte over dødsfallene her i hjemmet, det faktum at menneske-broren vår var på hybel i ukedagene eller det at hun i høst ble endel syk. Uansett grunn visste mor at fysisk var vi friske og før hadde vi jo ikke gjort dette, iallefall ikke jeg. Fiamora ble jo helt dotrent etter kastrering ei stund før påske i år, så hun var jo også vant med å tisse og lorte på do. 

Fiamora illustrerer her at det ikke bare var nok

med et tredje do for å slutte å tisse på gulvet.

Mor endte opp med å kjøpe enda et do, vie oss ekstra mye oppmerksomhet, menneske-broren vår begynte bruke enda mer tid sammen med oss i helgene og så langt har ingen tisset utenfor do de siste dagene. Vi lorter ikke så mye på gulvene heller. Vi får se om dette også forsvinner og ikke minst om det vil vedvare. Foreløpig er iallefall mor veldig fornøyd med oss, og glad for at det virker som vi har det bedre uansett hva som plaget oss. Både hun og jeg skulle ønske vi kunne kommunisere bedre med hverandre slik at vi begge visste hva den andre vil og mener om forskjellige ting.

Her ser dere vi spiser, tisser og lorter. "Høy-holderen" 

i det siste doet er et pynte-fuglebur mor kjøpte på salg 

på Nille. Plass til mye, deilig høy inni der.

Høst og avslapping

Det er høst, og jeg liker høsten best innendørs. Fiamora synes alle årstidene er best innendørs, skal sies. Men jeg tror at jo mer hun blir vant med at ute om våren og sommeren aldri mer vil innebære å bo i bur, så vil hun også sette mer pris på det. Mor eller bror er jo alltid i nærheten, så det er jo ingen fare for at vi skal bli glemt igjen ute i gresset. Dette virker det som at Fiamora enda ikke helt har skjønt. Etter 1 1/2 år, er hun jo blitt veldig trygg i hjemmet vårt og sammen med meg. Til tider vil jeg si at hun er hakket for trygg, så enda føler jeg behov for å jage henne innimellom. Har enda ikke helt bestemt meg for om dette vil bedres med tiden, men det er såpass sjeldent nå at jeg synes hun må tåle det. Slik som når hun strekker seg ut over mine gode hvileplasser, gjerne med meg ved sin side. Alt fungerer bra, jeg er veldig fornøyd med å ligge inntil henne, før hun så gir meg en dytt, slik at jeg må flytte meg. Da bare MÅ jeg sette henne på plass! Ikke for at jeg ikke aksepterer henne som en del av familien, men litt respekt kan man da vel forlange etter å ha "sluppet henne inn i varmen" i mitt hjem.

Jeg hviler og aner fred og ingen fare når Fiamora

kommer tuslende mot meg.

Hun begynner dytte meg vekk med snuten sin, mens

hun legger seg til rette.

Jeg viser mor at jeg er tydelig irritert.

Så starter jeg jage henne og vise hva jeg syns om

hennes respektløse oppførsel.

Etter noen runder rundt i stua og hun har forstått hva

jeg mener, så kan vi godt legge oss sammen på samme

plass igjen.

Om høsten er jeg veldig avslappende hjemme. Nesten som kroppen min havner i hvilemodus. Selvfølgelig er det enda mye lek, moro, sprett og spring, men jeg slenger meg mye oftere ned for å hvile både her og der. Jeg har jo mine yndlingsplasser for hvile og avslapping, i tillegg til at jeg kan kaste meg ned hvor som helst. Men om høsten er jeg ikke lenger så veldig nøye med yndlingsplasser, da er det oftere at jeg bare hviler litt her og litt der. Alt etter hvor jeg er når jeg føler for en pause, istedet for å løpe videre. 

Her strekker jeg meg etter å ha sovet litt oppå 

"kattehuset". Hadde først lekt og styrt med det,

før jeg bare trengte en hvil. Istedet for å gå inn 

i det for å sove, floppet jeg meg bare rundt

og sovnet oppå taket.

Høsten er også en fin tid for loppemarkeder. Vi synes det er så stas når mor kommer hjem med noen nye ting kjøpt på loppemarked. Alt som det er greit at sterke, kanintenner setter seg i, kommer mor hjem med. Selvfølgelig gjør hun dette ikke bare for å være hyggelig. Jeg har da skjønt at hun tenker at med slike ting trenger hun ikke være redd for møbler som helst ikke kanintenner skal sette spor i. Personlig er jeg ikke så nøye på hva mor vil bevare eller ei. Min tanke er at om hun ikke vil ha våre tannavtrykk her og der, har hun vel egentlig ikke bruk for disse tingene. Men jeg må si jeg er blitt snillere mot henne med årene. Da jeg var mindre elsket jeg tygge på sofaen, bord, bokhyller, diverse lister, sko, klær, ja også tapet. Dette har jeg vokst mer eller mindre fra, tenårings- og hormonoppførsel kan det nok kalles. Selv tenker jeg ordet tanntrening passer bedre i mitt tilfelle. Jeg måtte jo lære meg å bruke dem! Enda klarer jeg ikke helt motstå fristelsen om det står sko på gulvet i gangen. De ber jo om å bli tygd på. Så lenge de står på skohylla lar jeg dem være i fred. De er ikke like innbydende der av en eller annen grunn. Men dersom menneskebroren min i travelhet springer av seg skoene på gulvet, vel da kan han bare takke seg selv.

Denne kule kurvsofaen kom mor hjem med til stor 

glede for meg. Som alt nytt, syntes Fiamora den

var skummel de første dagene, før hun tygde på den.

Enda klarer hun ikke hoppe opp, så enn så lenge

er jeg "kongen på haugen" alene på den.

Bønna synes det er gøy krype inn i blomsterpotta av 

tre.

Nei, nå skal jeg finne meg en hvileplass, kanskje jeg bare slenger meg ned her framfor laptopen.