Julefeiring

Jeg kan herved informere om at det nå lukter jul i hjemmet vårt. Mor tror ikke jeg merker hvor mandarinene er, men jeg snuser meg fram til dem uansett hvor hun gjemmer dem. Noen ganger blir jeg så gira der jeg vaser rundt på bakbena mine med nesen opp i luften at jeg faller overende. Hun tror det går å lure meg med en bit eple eller noen urter, men jeg lukter da virkelig mandariner inni det skapet.

Menneske-søskenbarna våre har lagd julepynt til

oss og hengt på vårt "juletre".

Lillejulaften kommer familien og ene kompisen til menneske-broren vår på nissefest, i år var ikke et unntak. Menneske-søskenbarna våre startet med å male på juletrepynt-figurer, og etterpå pyntet de rundt omkring med disse. Som dere ser fikk vi mye julepynt på gress-holderne våre. Etterpå lagde de pepperkaker, som ble spist. Vi fikk også godbiter, selvfølgelig ikke pepperkaker. Så kledde de seg i julepyjamasene vi hadde kjøpt ( jeg er veldig flink å kjøpe gaver, bare spør mor ), spiste nissegrøt med mandel i og drakk gløgg. Mor har alltid pyntet juletreet til de kommer, slik at her er ekstra julestemning. En gang i tiden hadde vi stort juletre med pakker under, Nusse og jeg spiste og åpnet gavene slik at neste år ble gavene og treet gjerdet inn. Dette hjalp svært lite, da vi samarbeidet om å få tak i en del av et juleband, som vi dro ut av inngjerdingen og holdt på rive ned både gjerdet og tre. Så nå har vi bare et lite tre på et bord med pakker utenfor vår rekkevidde, i høyden

I forhold til pakkene ser juletreet vårt veldig lite ut.

Julaften kom, og den feiret vi hjemme, bror, mor, Bønna, Skjønning, Fiamora og jeg. Vi fikk åpnet gaver, alle sammen. Både Marsvin-nissen og Nisse-kaninen hadde vært å avlevert gaver til oss firbente i hjemmet.

Bror hjelper Fiamora og meg å få ut en pakke

med høy som vi fikk fra guddatteren til mor.

Stua vår ble forvandlet til Nisse-kaninens 

leke-verksted!

Fiamora er bestandig forsiktig av seg når det 

kommer nye ting inn i hjemmet, mens jeg 

sjekket ut alle tingene. Både oppå, under, 

inni, smakte, klorte og markerte alt.

Denne ballen turte Fiamora leke med.

Denne fantastiske esken fra IKEA, som av en eller

annen merkelig grunn havnet under stuebordet fikk

min hengivne oppmerksomhet hele kvelden.

Budsjettet til menneskene våre kunne vært straks bedre angående julegaver hadde de pakket inn esker i forskjellige størrelser! Men det skal sies at dagen etter når tingene hadde fått sine plasser, var jeg kjempefornøyd og tok gledes-binkys i hele stua for hver ting jeg smakte på og lekte med. Alt måtte testes ut. Fiamora tødde også litt opp ettersom hun skjønte at det ikke var noe farlig og at tingene var kommet for å bli. Hun begynte da også å leke med mine ting, jeg hadde tross alt markert alt nøye kvelden i forveien. Tror dere ikke hun også begynte markere enkelte av tingene som sine, så frekt!

Skjønning og Bønna fikk også sin del av gaver.

Inni denne tøy-tunnelen er begge to, selv om det

ikke er lett å se. De har faktisk nærmest 

flyttet inn der siden julaften.

Skjønning har klatret opp på taket av ene huset

for å få overblikk over gavene sine, mens

Bønna tar livet helt med ro og drikker litt vann.

Her tester jeg ut den nye høyhekken vår, mmmm,

gresset smaker fortreffelig fra den.

Som dere skjønner har jula her vært fantastisk, mennesker og firbente har alle hatt og har det fremdeles helt perfekt. Mye avslapping, spising, lek og søvn om hverandre i en deilig ball av glede. Nå skal jeg ta meg en ny runde rundt i stua, kanskje jeg tar meg en tur på sparken min eller legger meg i den nye senga.

Fantastiske kaninkalenderen

Den store kaninkalenderen, juleforberedelser og Desember er er herved blitt en av mine yndlings-temaer for tiden. Jeg tror Fiamora er begynt bli litt lei av mitt mas rundt alle disse herlighetene. Altså hun er selvfølgelig like vill som meg når kaninkalenderen og mor kommer ned på gulvet, hopper rundt mor som om hun er et juletre og begge er spente på hva vi får i dag. Mammaen vår synes vi er så søte der vi lukter, hopper og smaker, vel sluker er mer det rette ordet. For det meste suser vi over stuegolvet som små støvsugere etterpå, i redsel for at det skal ligge en liten godbit igjen som den andre skal klare få i seg.

Mor åpnet til oss, men her har vi snudd hele

posen og begynt lage hull på andre siden.

I samarbeid fant vi ut at andre siden faktisk

allerede var åpen.

Dette var 4. kalendergave som inneholdt papaya-

godbiter, som vi har spist før. Disse er veldig gode

og kan bestilles på dyresjappa: 

http://www.dyresjappa.no/products/oxbow-simple-rewards-papaya-medley-treats

Jeg synes Fiamora begynner ta seg en smule til 

rette her, men jeg har ikke tid til å ta tak i det

da jeg må skynde meg å spise før det er tomt.

Det lille kortet ved siden av har hver dag nye 

bilder av kaniner og informasjon på baksiden. 

Ved et uhell pga lukt og smak, har jeg faktisk

 spist meg et stykke av ene hjørne.

Mor har også åpnet sin julekalender hver dag fra menneske-broren vår. Snille broren vår vet virkelig hva som gjør mor glad, og ikke minst rørt, noe hun forøvrig ikke er så ofte. Selvfølgelig er det rørt jeg hentyder til. Prøver ikke påstå at hun sjeldent er glad. Hun får åpnet en helt egen gave hver dag, i tillegg til at hun jo ikke vet hva vår kalender inneholder i år, siden hun ikke selv har lagd den. Så hun har jo mange, gode overraskelser hver eneste dag.

Over to gaver fikk mor disse flotte gavene,

"rismelk"-flaske og skål. Mor som elsker kyr,

syntes disse gavene var perfekte! 

Siden hun ikke drikker kumelk, passer de

veldig bra til ris- og mandelmelken hennes.

Skjønning og Bønna blir helt ville når vi åpner kaninkalenderen. De roper og vet at de snart får smake noen godsaker. Jeg tenker det er selvfølgelig bare rett og rimelig at Fiamora og jeg skal åpne dagens pose, da den tross alt ikke heter Den store marsvinkalenderen. Vi deler gjerne med dem, og noen dager, sper mor på med ekstra godbiter for deres skyld. Men hun gjorde en tabbe ene dagen, må jeg si. Innholdet i kalenderen var hjerte-godbiter fra Oxbow, og så la mor to runde-godbiter i posen, Timothy treats, før guttene fikk overta posen. Bare for å ha det sagt, dette er yndlings-godbitene mine fra Oxbow. Ærlig talt, synes dere ikke mor burde tenkt litt lenger? Det synes jeg! Klart jeg kjente at lukten i stua endret seg, snuste meg rundt og fant ut at denne deilige lukten var på guttenes side. Jeg ble ikke blid, og gjorde mine tapre forsøk på å få tak i godbitene. Til både mors og min overraskelse, klarte jeg jammen å komme meg inn i inngjerdingen deres igjen. Ha, dette hadde jeg jo planlagt og prøvd på lenge uten å få det til. Men til pass for mor at hun innså at jeg klarte dette når hun skulle gi dem disse godbitene. I ettertid har hun måttet lage større "tilbygg" hos guttene og ikke minst, rett skal være rett, hun har kun spedd på med samme godbiter siden.

Bønna kaster seg over kalender-innholdet glatt,

mens Skjønning synes faktisk posen

virker litt skummel.

Lukten er såpass god at posen etter kort tid ikke

er skummel nok lenger. Pose 5 inneholdt tranebær-

godbiter, som også kan bestilles her :

http://www.dyresjappa.no/products/oxbow-simple-rewards-cranberry-rosemary-medley

I dag har vi kommet til 7. Desember, og som vanlig mener mor det er altfor tidlig åpne kalendergaver her i huset. Vi må liksom i det minste vente til broren vår har våknet. Det er Lørdag, broren vår er som menneske-ungdommer flest, så jeg innser at dette vil ta sin tid i dag. Jeg tenker jeg får la min frustrasjon gå utover min nye venn i hjemmet, julenissen, en av juledekorasjonene våre.

Den store kaninkalenderen og andre julekalendere

Endelig kom 1. Desember. Hele familien har ventet i spenning til denne dagen, selv om hverken Fiamora eller jeg har visst hvorfor. Men vi har kastet oss med på denne gledens reisen til første Søndag i advent. Hjemmet vårt er pyntet med litt lilla, både her og der. Det skal visstnok begynne å lukte litt jul, spør meg ikke hva jul lukter, men jeg kan si at det ikke lukter mandariner. Jeg elsker lukten av mandariner, og om jeg ikke tar helt feil bruker det lukte mandariner når julen nærmer seg. Mener å huske at mor har kuttet ned på denne deilige lukten, sånn at det ikke lukter hele Desember lenger. Jeg bruker nemlig bli helt vill av lukten, stamper rundt på mine to bakben mens jeg har nesen så langt opp i luften som jeg kan for å snuse meg fram til hvor mandarinene befinner seg. Mandariner er litt som bananer her i huset, dersom menneskene mine spiser det, vil vi selvfølgelig smake. Ofte må disse fruktene spises i andre rom i huset med stengte dører, da nesen min fungerer helt supert. Nå skal det sies at selv om mor spiser mandarin bak en lukket soveromsdør, vasker hender og pusser tenner før hun kommer tilbake, klarer hun ikke skjule lukten fra meg. Da stirrer jeg oppgitt og litt skuffet på henne, derfor er nok mandarinene forbeholdt kun små deler av jula. Jeg er nemlig veldig flink til å gi mor dårlig samvittighet med et av mine blikk. Men mandariner det bare får jeg ikke!

Pakke fra http://www.dyresjappa.no/ må 

undersøkes nøye.

Esken inneholdt Den store kaninkalenderen. Den

luktet veldig godt. Som med alt nytt i hjemmet, 

sniker Fiamora seg forsiktig med ørene bakover

mot den deilige lukten.

Marit Emilie Buseth, forfatteren bak Den store kaninboka, har gjort det igjen! Denne gang har hun i samarbeid med http://www.dyresjappa.no/ og http://www.kaninforeningen.no/ fikset en julekalender til kaniner, som faktisk er bra for oss! Mange såkalte kalendere til kaniner inneholder yoghurt-drops og diverse annet som ikke en kaninmage skal ha! Jeg skjønner ikke hvorfor disse enda lages og selges, for dessverre er det jo slik at dersom menneskene ikke vet bedre, kjøper de disse kalenderne i den beste tro. Men tro meg når jeg sier : "Disse kalenderne er IKKE bra for en kaninkropp overhodet!" Den store kaninkalenderen inneholder produkter fra Oxbow, som jo er gode snacks for oss. Godbitene må jo selvfølgelig begrenses. Hadde jeg fått velge, hadde jeg glatt spist en slik pose, men heldigvis får mor ikke nok dårlig samvittighet til å gi oss for mye av godbitene. Kaninkalenderen luktet så godt at mor måtte sette den litt i høyden for oss fram til 1. Desember. Nå kom jo endelig dagen da alle kunne kose seg med sine kalendere her i hus. Mor lager til menneskebroren vår, hadde kjøpt seg selv en melkefri sjokoladekalender, og vi skulle kose oss, sammen med Bønna og Skjønning med kaninkalenderen. Nå viste det seg at i år hadde bror faktisk også laget en egen til mor, snille broren vår!

Mors sjokoladekalender luktet også godt. Men vi

skal ikke ha sjokolade, med eller uten melk, så

den har vi kun fått lov å lukte på.

Brors julekalender ventet på han da

han stod opp.

Og her er mors julekalender som snille bror har lagd.

Alle har hatt en koselig dag, kan jeg si. Mor var selvfølgelig den som var mest overrasket og lykkelig, selv om hun trodde det var hun som skulle glede alle denne dagen. Kaninkalender-posen ble åpnet først i dag. Pose 1 inneholdt to hjertekjeks fra Oxbow ( disse får dere ikke se bilde av, da de ble spist før noen fikk sukk for seg ), og en kaninlapp med litt kaninfakta. Så var faktisk like spennende for menneskene våre med denne kalenderen, som for oss.

Bror hjelper til med å åpne kalenderen vår, jeg 

er spent.

Dette smakte godt!

Bønna og Skjønning hadde nok ønsket sin egen

marsvinkalender, men er veldig fornøyd med at

 de også kan spise Oxbows godbiter som er i 

kaninkalenderen.

1. Desember har herved vært vellykket for alle i vårt hjem! Alle la seg med glede i hjertene sine. Som dere nå ser, klokka er rundt 5 om morgenen på 2. Desember, mor og jeg er våkne og gleder oss til en ny dag med kalendergaver. Bare så synd mor mener vi må vente noen timer til før vi kan åpne dagens.

Pippen og Fruen

Hver høst, rundt vår menneskebror sin bursdag kommer Pippen hjem. Pippen er familiens flyvende venn, som er en blå-sort og hvit skjære. Her i nord kalles han og hans likemenn for sjurer eller ei sjur. Første høst han kom var i 2007. En dag det regnet mye satt han plutselig våt og kald ( iallefall følte mor han var det ), bak utestolen til mor, under taket på rampen. Rullestoler sliter jo litt med å rulle opp og ned trapper, så vi har ei rampe istedenfor utenfor ytterdøra vår.

Mor var redd for å skremme han ( hun visste ikke enda at det var en han ), og hun syntes han så veldig liten og puslete ut. Så hun åpnet vinduet forsiktig og pratet med rolig stemme til han slik at han skulle bli vant med stemmen hennes. Dermed fikk han navnet Pippen. Denne kose-stemmen bruker mor til oss også når vi er syke eller i dårlig form, så den hadde vi hørt før. Personlig er jeg jo aldri syk, men jeg har hørt den brukt til andre i hjemmet, bare så det er sagt.

Pippen roper her etter mat. Dette er etter han er

blitt stor.

Alikevel når mor åpnet ytterdøra fløy han sin vei ( merkelig nok, hvordan skulle liksom han vite at mor ikke ville han noe ondt? ) Mor la da et håndduk der han hadde sittet, siden hun følte han frøs, og la noen brødbiter der og ei lita skål med vann ( ja, det gjorde hun selv om gårdsplassen vår var full av sølepytter overalt ). Etterpå ble hun sittende ved vinduet for å følge med. Hun ble sittende ganske lenge der, men da hun var på tur å gi opp at han ville komme tilbake, kom han jammen flyvende. Veldig forsiktig trippet han på rampen og nærmet seg håndduken. Til slutt satt han på det, tørket vingene sine og spiste og drakk seg god og mett. Dagen etter når mor stod opp var han borte, men senere på dagen var han tilbake på håndduken og et gryende vennskap var i gang. 

Her mener mor han prøver stirre henne i senk 

fordi maten enda ikke er servert.

Ettersom ukene fløy avsted, inviterte han innimellom noen venner med seg hjem til middag. Noe som igjen resulterte i at noen bæsjet på trekket til utestolen. Spør du mor ville selvfølgelig aldri Pippen gjøre noe slikt, så det måtte være noen av vennene hans. Siden Pippen fortsatte invitere bæsjende  venner flere ganger, fant mor ut at snacksen skulle serveres utenfor vinduet, nedenfor rampen. Mor var tidlig sikker på at hun kjente igjen Pippen, siden han kom daglig, mens vennene bare kom innimellom. Vel, at det kan ha noe med at han var den eneste som ikke flakset og fløy avsted når hun åpnet vinduet eller døren, har jeg større tro på. Hun mente også fort at hun kunne skille hans "stemme" fra de andre. Vi andre her skilte ingen "stemmer" fra hverandre, bare syntes skrålingen utenfor vinduet var et skummelt bråk. Hele vinteren dukket Pippen opp og vi ble nok mer og mer vant med lydene.

Jeg hviler og aner fred og ingen fare når skrålingen

starter utenfor, leer litt på øret og åpner et øye er

min reaksjon på disse lydene.

Vi lagde fugl-kaker av kokosfett, frø, nøtter og diverse, da mor mente Pippen og vennene hans trengte litt mer fett på kroppen. Da våren kom ble matfatet angrepet av måser, skjærene forsvant og mor slutte mate. Mor var trist, trodde aldri hun skulle få se Pippen igjen, men han hakket på vinduet på brors bursdag etter sommeren. Men for en overraskelse, han hadde fått seg kjæreste ( iallefall ifølge mor ). Hun fikk navnet Fruen, var mer utrygg enn Pippen når vinduet ble åpnet, men spiste godt av serveringen. Høst ble vinter, vinter ble vår, samme prosedyre som sist, måsene kom, Pippen og Fruen forsvant. Neste høst, to dager før brors bursdag stod ytterdøra åpen. I gangen vår lå en matsøppel-pose, mor kom rullende ut av badet, og Pippen hadde startet selvforsyning. Han gikk ikke ut igjen før mor lot han få med seg en brødskorpe, før hun hentet ferskere mat enn søppel. En ny overraskelse ventet mor utenfor vinduet, der ventet Pippen og Fruen, men de hadde også med seg to barn. Mor kalte dem bare Pippe-barnene. De ble større og plutselig en dag bare flyttet de ut av redet eller noe slikt antakeligvis, for de kom ikke mer for servering.

Pippen trasker også litt utenfor, mulig han vurderer

en hvil på benken, hva vet jeg?

Neste høst kom Pippen og Fruen tilbake. På veldig regnfulle dager brukte mor fremdeles legge en håndduk med mat og vann ute på rampen, noen ganger satt de der sammen. Høsten etter kunne det virke som Pippen hadde familietreff utenfor vinduet vårt. Mor mente fremdeles hun kunne kjenne igjen Pippen, men det var ikke så rart, da han var den eneste som hakket på vinduet vårt. For ikke å glemme at når mor åpnet ytterdøra eller vinduet var han den eneste blant en hel "skjære-skare" som satt på bakken mens resten flakset med vingene og ropte. I år som alle andre år dukket Pippen og Fruen opp. Stakkars Fiamora har enda ikke vent seg til bråket. Når hun hører skrålingen får hun propell-ører som vifter overalt. I starten stakk hun selvfølgelig og gjemte seg på yndlings-gjemmestedet sitt, bak stolen i stua, nå gjør hun ikke det lengre, men ørene vifter alle veier.

Fiamoras ører starter sin propell-flyving når 

skrålet utenfor starter.

I år kom de faktisk nesten en hel måned før de bruker, så det var enda sommer og måser rundt her. Først dukket Pippen opp som vanlig, men alene, så mor var redd han hadde mistet Fruen. Men etter en liten stund kom hun også. Mor tror at siden de var så tidlig ute, kom Pippen først for rekognosering av området. Til vanlig er de jo hjemme motsatt av bror, som er på skole hele året utenom sommeren, da kommer Pippen og Fruen hjem. Utenom forskjellene i hjemmetiden på sommeren, så er de jo ellers i året hjemme samtidig i helger og andre skoleferier.

Jeg kan ikke skjønne at jeg glemte fortelle om Pippen og Fruen i mitt innlegg om familien min, men det er nok bare siden jeg er blitt så vant med lydene deres.

Et burløst liv er best

Det er Fredagskveld og hjemme hos oss innebærer det for menneskene tv-kos med the voice og nytt på nytt. For oss firbente betyr det bare atter en ny dag hvor vi kan kose oss og nyte våre vanlige liv. Vi spiser, leker, tisser, lorter, sover, tigger etter godbiter og er ellers helt uanfektet av våre menneskers vaner.

Fiamora hviler i do og jeg sløver på gulvet, bare

fordi vi vil og kan!

Jeg vet at ikke alle kaninvenner rundt omkring har like mange valgmuligheter som vi har i hverdagen vår. Men jeg vet også at takket være Den store kaninboka er det blitt en holdningsendring hos mange mennesker vedrørende oss kaniner. Både når det gjelder boforholdene våre, mat vi trenger og ikke minst det vi absolutt ikke skal ha, helse, stell og vår status som noens kjæledyr. Jeg skulle ønske at alle dyr i hele verden hadde et eget hjem, først og fremst. Desverre er det ikke slik, men heldigvis finnes det mange gode, snille mennesker som hjelper mange hjemløse dyr. Vi er så heldige at vi har et hjem mer eller mindre helt for oss selv. Det deler vi jo med både marsvin og mennesker. Men jeg ser jo fordelene med å bo sammen med mennesker iallefall, om jeg ikke alltid setter like stor pris på marsvinene. Selv har jeg jo aldri bodd i bur, om jeg ser bort fra de første ukene i mitt liv. Fiamora har bodd i bur største delen av livet, til og med i et lite utebur, så hun vet jo hva det innebærer. Men at noen kan mene at et standard kaninbur skal være nok boltreplass for kaniner er for meg helt uforståelig. Med tanke på at jeg kan hoppe opp i sofaer og senger, springe rundt i hele hjemmet mitt, fra rom til rom i full fart, gjemme meg bort hvor det måtte være, for så å hoppe fram igjen, sier det seg vel selv at et bur hadde begrenset meg altfor mye til å være meg.

Et av de få bildene mor har klart få tatt av oss to

i full fart gjennom stua. Vanligvis er vi så raske at

bildene blir uklare der vi hopper ut av linsen.

Fiamora er begynt prøve seg på høyere hopp, og jeg synes hun begynner bli veldig flink ha kontroll over kroppen sin. Hun hadde jo ikke verdens sterkeste skjelett da hun flyttet hit, men i dag klarer hun nesten det samme som meg. Selvfølgelig springer jeg fortere enn henne og hopper høyere, men så har jeg flere års trening enn henne bak meg. Og så flink som hun er blitt på bare noe over et år, er jeg litt bekymret for at på sikt blir hun flinkere enn meg. Mor har ordnet med noen små "mellom-stasjoner" for henne, slik at hun også kan hoppe opp i høyden med litt hjelp. I starten syntes Fiamora dette var skummelt, men etter noen forsøk og hun så at hun fikk dette til, synes hun det er morsomt ha oversikt.

Fiamora gjør seg klar til å hoppe ned på gulvet,

ved hjelp av å hoppe på tre-buen først. Slik

kommer hun seg også opp selv.

Mulighet for å bevege seg på den måten vi selv ønsker er viktig både for kropp og sjel. Kaniner som har liten plass å røre seg på har større sjanse for enkelte sykdommer og belastningsskader, i tillegg til at det rett og slett er kjedelig. Vi er sosiale (vel Fiamora mer enn meg, selv om jeg har mine øyeblikk jeg også) og liker være der ting hender. Gjerne som hendelsens midtpunkt. Dette kan vi ikke om vi står stuet bort i et bur. Hadde det vært opp til meg hadde det ikke eksistert såkalte kaninbur. 

Jeg aner fred og ingen fare mens Fiamora sniker

seg innpå meg. 

Hendelsen i det siste bilde hadde aldri vært mulig i et bur. Fiamora synes det er veldig gøy å snike seg forsiktig innpå meg når jeg er helt uforberedt på hvor hun er. Hun må virkelig like å bli jaget, da jeg selvfølgelig springer etter henne etter hun har skremt meg.

Ønsker alle to-, firbente og rullende en fin og fredfull Fredag videre! Nå skal nemlig jeg fortsette i mitt tempo som kanin med hopp, sprett og lek.

Skjønning og Bønna er i tenårene (skrekk og gru)

Våre to søte, små marsvin-gutter, Skjønning og Bønna vokser til, blir større, tøffere og til tider ikke fullt så søte. Til min store fortvilelse har jo mor høynet inngjerdingen såpass at selv ikke jeg kommer meg inn til dem lengre. For øyeblikket er min eneste mulighet for å holde øye med dem oppe på sofaryggen i ene sofaen vår. Problemet med dette er jo at jeg ikke tør hoppe ned til dem derifra. Ned er ikke det største problemet, men jeg frykter jeg ikke kommer meg opp igjen. Enn så lenge ( til jeg finner en utvei ) er mor meget fornøyd med seg selv. Det har jo aldri bodd så små marsvin her før, så alt er jo nytt for både dem og oss, selv om vi begynner bli vante til forandringene alle sammen. Vante er vel ikke rette ord, da forandringene i seg selv ved to nye marsvin ikke er så store. Men forandringene de har for hver uke siden de vokser til, gjør at det er nye ting som skjer med dem hele tiden. Vi har jo alle opplevd menneske-broren vår i tenårene, så jeg ser ikke lyst på den nære fremtid.

Bønna koser seg med Oxbow pellets for unge marsvin.

Denne har vi bestilt fra : http://www.petworld.no/

Disse småtassene prater konstant og roper ut med den høyeste tonen jeg noensinne har hørt. Selv om jeg venner meg mer og mer med lydene deres, skvetter jeg enda til en og annen gang når de har vært stille en stund for så å rope ut. De er begynt å bli noen virkelige personligheter. Bønna er minst, men den tøffeste og tryggeste hva gjelder mennesker og kaniner. Skjønning på sin side er tøffest overfor Bønna. Han oppfører seg til tider som en plagsom storebror, og setter Bønna på plass. Personlig synes jeg Skjønning kunne trengt en egen storebror som satte han på plass også.

Skjønning koser seg med høy.

Begge er begynt å teste grenser i hjemmet, de tygger på alt de finner på sin vei, graver i sofaen, klatrer i høyden og hyler når mor sier bestemt nei. Akkurat som de skjønner at nei betyr en irettesettelse og roper høyt for å vise at de ikke hører etter. Jeg forstår de, for selv bruker jeg se an mor om hun virkelig mener nei før jeg hører på henne. Og etterfølger jeg hennes instrukser, føler jeg behov for å vise henne at jeg ikke setter pris på det ved å snu rumpa til henne. 

Ingen av guttene er særlig do-trente enda, de tisser og lorter hvor det måtte falle seg, og gjerne i en av soveplassene sine. På mange måter er de for tiden noe slitsomme å ha i hus. Mor mener de vil vokse av seg endel av denne "bølle-oppførselen" sin med riktig opplæring, men jeg er ikke helt sikker på om jeg tror det før jeg ser det.

Selv om Bønna sitter i do, ikke la dere lure, han 

vasker seg bare der.

Av flere forskjellige hus, elsker Skjønning sove

i disse tre-tunnelene. Bønna er utenfor.

Som mor alltid har gjort før, fortsetter hun kjøpe nye, spennende saker på nettet til oss. Så her er det noe for enhver smak, både for å leke med, tygge på, grave i og destruere som man selv vil. Jeg er alltid nysgjerrig når det hender noe nytt på andre siden av inngjerdingen, og hopper vilt rundt mor for å sjekke hva guttene er så heldige å få nå. Både når det gjelder leker, men særlig når det gjelder noe spisende. Noen ganger prøver mor å skjule for meg at hun gir guttene godbiter eller mat, dette setter jeg svært lite pris på. Ingen av guttene er lojale nok, slik Løvi og Nøffi var, så de gir aldri beskjed om hva de får. Ikke gir de meg beskjed om kjøleskapet åpnes heller, dersom jeg er på et av soverommene. Lite hyggelig av dem, spør du meg. Dette gjør at jeg må følge med mor hele tiden. Litt slitsomt, ja, men jeg er livredd for å gå glipp av noe.

Dette huset kan både soves i og tygges på. Både dette

og tre-tunnelene er også kjøpt på :

 http://www.petworld.no Skjønning ligger inni

mens Bønna spiser litt av det.

Som oss kaniner trenger de mye, godt og friskt høy! Høyet smaker best når man nylig har fått det, så istedenfor å fylle en dagsrasjon i døgnet, er det lurt å fylle noe mindre og heller oftere. Vi spiser selvfølgelig av høy som har vært ute ei stund om vi ikke har noe annet framfor oss, men vi spiser mye mer om det lukter nytt. Da må man jo lete igjennom alle stråene for å finne de beste. Jeg er den flinkeste her i huset til å finne de beste. Derfor er det ganske irriterende at jeg vet at kanskje et av de beste stråene havner over på guttenes side. Fiamora bryr seg tilsynelatende svært lite om hva som skjer på deres side, eller om hva de gjør overhodet, så lenge de ikke er i nærheten av henne. Hun og jeg drikker kun vann av skål, mens guttene har både vann i skål og flaske. Dette fordi det plutselig kan ligge lorter i vannskåla deres. Jeg vet at de enda er små, men den delen av oppvekst forstår jeg ikke. Ingen vil da drikke av vann det flyter lorter i!

Skjønning viser seg fram ved vannskåla. 

Bønna drikker av flasken.

Nå tror jeg at jeg må ta meg en tur opp på sofaryggen for å sjekke hva som skjer nede i inngjerdingen.

Å bruke do eller ikke bruke do?

I dag kom den første snøen på bakken utenfor her, og jeg er glad for at jeg ikke har noen planer om å sette mine poter utenfor døren mer dette året. Mor har i løpet av årene misforstått min interesse ved å stå ved ytterdøra på vinterstid. Så på "varme" vinterdager har hun prøvd ta meg med ut, men jeg løper alltid det jeg kan rett inn i gangen igjen. Har hørt hun snakke om at i år skal hun prøve ha snø i en plastboks inne for å se om vi vil leke i den. Jeg er litt usikker på hva jeg tenker om det, men det kan bli gøy prøve det ut, så jeg får komme tilbake til det når det kommer mer snø ute. Uansett, det var ikke snøen jeg tenkte blogge om i dag.

Koser meg inne.

Denne høsten startet Fiamora med å tisse litt rundt omkring ved siden av doene våre, dette kan jo være tilfeldige og forklarende grunner for, men det er alltid viktig å sjekke ut om slike nye "vaner" kan være noe sykdomsrelatert. Så mor bestilte time hos dyrlegen, og med en engangssprøyte (uten spiss) samlet hun opp urin for å ta med. Som moralsk støtte ble jeg med Fiamora, denne støtten var det nok mer mor som bestemte jeg skulle gi enn meg selv. Men jeg vet jo selv at det er alltid hyggeligere om man må sitte i reiseburet i bil, å være to. Fiamora hadde ikke urinveisinfeksjon og var ellers i fin form. Fiamora liker dyrlegen enda alt hun har vært igjennom der. Jeg hater dyrlegen! Jeg vet hater er et sterkt ord, men jeg gjør det. Det er nok ikke bare denne stakkars dyrlege-damens feil. Men hver gang jeg kommer inn på venterommet endrer min adferd seg. Selv om ingen andre dyr er tilstede lukter det av alle som har vært innom, og dette stresser meg selvfølgelig opp, man er jo ikke byttedyr uten å være redd for å være noens bytte når det lukter av alle disse rovdyrene. Når vi da kommer inn på undersøkelsesrommet og mor tar oss ut av reiseburet, har vi jo ingen sikkerhet rundt oss lenger. Og det å stå på en benk og bli plukket i og rørt av denne damen, nei takk. Jeg blir nok aldri å like henne. Nå liker jeg ikke særlig nye, fremmede mennesker fra før. Og selv om jeg møter noen en og annen gang, er det ikke det samme som at de er mennesker jeg aksepterer eller liker. Jeg må kjenne mennesker som jeg liker, veldig godt! Noen mennesker sier de ikke er en dyre-person, jeg må nok si at jeg ikke er en menneske-kanin.

En av de få menneskene jeg virkelig

liker og elsker, min menneske-bror.

Her er vi ikke gamle noen av oss.

Siden Fiamora viste seg være frisk begynte mor med å flytte doene etter de nye plassene Fiamora tisset på. Mulig det var grunnen som gjorde at jeg også begynte skvette litt her og litt der. Gulvene ble dynket med eddik og vasket over med såpevann, teppene ble vasket i vaskemaskinen med vaskemiddel og eddik, da eddik skulle fjerne urinlukten så vi ikke følte behov for å tisse på samme plass igjen. Vi fortsatte bare tisse uansett hva det luktet. Som om ikke det var nok startet vi begge med å slippe lortene litt overalt, helt uten mål og mening. Mor ble selvfølgelig fortvilet, og visste ikke helt hva som hadde skjedd. Især ikke når det gjaldt meg, da jeg har brukt do fra jeg var veldig liten, lenge før jeg ble kastrert. Og kun har lortet utenfor do for å markere. Dette var selvfølgelig ikke markering, det lå liksom bare en her og en der, på alle gulv. For å være på den sikre siden om at ikke jeg hadde fått urinveisinfeksjon, brukte mor engangssprøyte og samlet opp noe av min urin, dro til dyrlegen igjen og fikk denne testet også. Neida, jeg var også helt frisk. Mors forflytninger av doene våre begynte skjære seg, da vi tisset  der doene stod før, selv om hun bare flyttet dem noen cm om gangen, dyttet vi oss vei bak. Nye ting måtte gjøres, så hun endte opp med kjøpe nytt do (plastkasse fra Europris), slik at doene stod inntil hverandre. Plutselig hadde vi tre do, og ingen muligheter for å komme til noen av de plassene vi brukte utenfor do.

Fiamora lukter på dette nye doet, mens jeg 

kunne ikke brydd meg mindre.

Vi begynte etterhvert bruke dette nye doet, mor gav oss en godbit hver gang hun så vi gjorde noe der og tenkte at all "ekstravask" av hjemmet var over. Jeg må dessverre meddele til mors frustrasjon at dette ikke var tilfelle. Hun begynte tenke over om vi reagerte over dødsfallene her i hjemmet, det faktum at menneske-broren vår var på hybel i ukedagene eller det at hun i høst ble endel syk. Uansett grunn visste mor at fysisk var vi friske og før hadde vi jo ikke gjort dette, iallefall ikke jeg. Fiamora ble jo helt dotrent etter kastrering ei stund før påske i år, så hun var jo også vant med å tisse og lorte på do. 

Fiamora illustrerer her at det ikke bare var nok

med et tredje do for å slutte å tisse på gulvet.

Mor endte opp med å kjøpe enda et do, vie oss ekstra mye oppmerksomhet, menneske-broren vår begynte bruke enda mer tid sammen med oss i helgene og så langt har ingen tisset utenfor do de siste dagene. Vi lorter ikke så mye på gulvene heller. Vi får se om dette også forsvinner og ikke minst om det vil vedvare. Foreløpig er iallefall mor veldig fornøyd med oss, og glad for at det virker som vi har det bedre uansett hva som plaget oss. Både hun og jeg skulle ønske vi kunne kommunisere bedre med hverandre slik at vi begge visste hva den andre vil og mener om forskjellige ting.

Her ser dere vi spiser, tisser og lorter. "Høy-holderen" 

i det siste doet er et pynte-fuglebur mor kjøpte på salg 

på Nille. Plass til mye, deilig høy inni der.

Høst og avslapping

Det er høst, og jeg liker høsten best innendørs. Fiamora synes alle årstidene er best innendørs, skal sies. Men jeg tror at jo mer hun blir vant med at ute om våren og sommeren aldri mer vil innebære å bo i bur, så vil hun også sette mer pris på det. Mor eller bror er jo alltid i nærheten, så det er jo ingen fare for at vi skal bli glemt igjen ute i gresset. Dette virker det som at Fiamora enda ikke helt har skjønt. Etter 1 1/2 år, er hun jo blitt veldig trygg i hjemmet vårt og sammen med meg. Til tider vil jeg si at hun er hakket for trygg, så enda føler jeg behov for å jage henne innimellom. Har enda ikke helt bestemt meg for om dette vil bedres med tiden, men det er såpass sjeldent nå at jeg synes hun må tåle det. Slik som når hun strekker seg ut over mine gode hvileplasser, gjerne med meg ved sin side. Alt fungerer bra, jeg er veldig fornøyd med å ligge inntil henne, før hun så gir meg en dytt, slik at jeg må flytte meg. Da bare MÅ jeg sette henne på plass! Ikke for at jeg ikke aksepterer henne som en del av familien, men litt respekt kan man da vel forlange etter å ha "sluppet henne inn i varmen" i mitt hjem.

Jeg hviler og aner fred og ingen fare når Fiamora

kommer tuslende mot meg.

Hun begynner dytte meg vekk med snuten sin, mens

hun legger seg til rette.

Jeg viser mor at jeg er tydelig irritert.

Så starter jeg jage henne og vise hva jeg syns om

hennes respektløse oppførsel.

Etter noen runder rundt i stua og hun har forstått hva

jeg mener, så kan vi godt legge oss sammen på samme

plass igjen.

Om høsten er jeg veldig avslappende hjemme. Nesten som kroppen min havner i hvilemodus. Selvfølgelig er det enda mye lek, moro, sprett og spring, men jeg slenger meg mye oftere ned for å hvile både her og der. Jeg har jo mine yndlingsplasser for hvile og avslapping, i tillegg til at jeg kan kaste meg ned hvor som helst. Men om høsten er jeg ikke lenger så veldig nøye med yndlingsplasser, da er det oftere at jeg bare hviler litt her og litt der. Alt etter hvor jeg er når jeg føler for en pause, istedet for å løpe videre. 

Her strekker jeg meg etter å ha sovet litt oppå 

"kattehuset". Hadde først lekt og styrt med det,

før jeg bare trengte en hvil. Istedet for å gå inn 

i det for å sove, floppet jeg meg bare rundt

og sovnet oppå taket.

Høsten er også en fin tid for loppemarkeder. Vi synes det er så stas når mor kommer hjem med noen nye ting kjøpt på loppemarked. Alt som det er greit at sterke, kanintenner setter seg i, kommer mor hjem med. Selvfølgelig gjør hun dette ikke bare for å være hyggelig. Jeg har da skjønt at hun tenker at med slike ting trenger hun ikke være redd for møbler som helst ikke kanintenner skal sette spor i. Personlig er jeg ikke så nøye på hva mor vil bevare eller ei. Min tanke er at om hun ikke vil ha våre tannavtrykk her og der, har hun vel egentlig ikke bruk for disse tingene. Men jeg må si jeg er blitt snillere mot henne med årene. Da jeg var mindre elsket jeg tygge på sofaen, bord, bokhyller, diverse lister, sko, klær, ja også tapet. Dette har jeg vokst mer eller mindre fra, tenårings- og hormonoppførsel kan det nok kalles. Selv tenker jeg ordet tanntrening passer bedre i mitt tilfelle. Jeg måtte jo lære meg å bruke dem! Enda klarer jeg ikke helt motstå fristelsen om det står sko på gulvet i gangen. De ber jo om å bli tygd på. Så lenge de står på skohylla lar jeg dem være i fred. De er ikke like innbydende der av en eller annen grunn. Men dersom menneskebroren min i travelhet springer av seg skoene på gulvet, vel da kan han bare takke seg selv.

Denne kule kurvsofaen kom mor hjem med til stor 

glede for meg. Som alt nytt, syntes Fiamora den

var skummel de første dagene, før hun tygde på den.

Enda klarer hun ikke hoppe opp, så enn så lenge

er jeg "kongen på haugen" alene på den.

Bønna synes det er gøy krype inn i blomsterpotta av 

tre.

Nei, nå skal jeg finne meg en hvileplass, kanskje jeg bare slenger meg ned her framfor laptopen.