Sommerferie

Hele familien min har for tiden sommerferie. Vi har snudd døgnet og koser oss ekstra mye sammen. Mor er av den formening at vi ikke følger klokka i noen som helst sammenheng. Er noen trøtt, sover de (ikke noe nytt fenomen i kanin- og marsvinverdenen, men for menneskene våre er dette stort), er vi fri for mat, handler noen. Dette havner selvfølgelig alltid på mor, selv om hun skulle ønske at den som var sulten tok på seg dette oppdraget selv. Særlig. Vi vet jo alle hvem som hadde handlet mest da, nemlig meg.

Fiamora spiser og lorter, mens jeg hviler.

 Det skulle tatt seg ut, ser det for meg. Jeg hoppende på min bror for å "tvangslufte" han når butikkene var åpne, for å dra han med meg etter veien, den forhatte veien.

Gress, grus, sand, steiner og jord som underlag, ja da er jeg med. Asfalt? Nei, takk! Hadde vi først klart forsere dette første hinderet, for ja, det ville bare vært det første, irriterende asfalt. Neste hinder på turen ville vært regn. Ja, vi bor i Nord-Norge, måneden er Juli, så selvfølgelig regner det store deler av dagen. Akkurat i dag har vi en av de få solfylte sommerdagene som juli inneholder, så i dag har vi vært ute å kost oss.

Når sola tittet fram måtte vi lufte bror en tur i hagen.

Så tilbake til dette regnet som vi stort sett har, det er noe jeg klarer meg uten. Jeg må nok si jeg misliker regnvåt pels mer enn å sette potene mine på asfalt. Vann skal man serveres i ei skål, ikke få tømt over seg, er min mening. Fiamora hadde muligens ikke syntes det var like ille, da hun har en tendens til å legge halsen, magen, poter, ja til og med rumpa si i drikkevannet vårt. Hun har også hoppet rett i det, men de gangene har vel oftest vært når jeg har jaget henne. 

Hadde vi da unngått måker, katter, hunder på tur med menneskene sine og skumle biler så hadde vi til slutt kommet til butikken. Først og fremst har jeg aldri vært i en butikk, det er vel som et gigantisk kjøleskap med alt man måtte ønske. Hvordan skulle jeg finne det jeg ville ha? Hjemme sender jeg jo bare mine "vil ha"- blikk til mor og bror, kan man gjøre det på butikken?

Usikker på om jeg hadde fått urter i en butikk slik som hjemme

med dette "vil ha"- blikket mitt.

Ikke har jeg penger og selv om jeg er god til å stå på bakbeina mine, tviler jeg på at jeg hadde klart gå hjem med alle varene mine. Nei, det beste er nok at mor handler, hun vet hva alle vil ha og hvor man finner det.

Angående det og ikke følge klokka i spise-situasjoner. Vel, jeg kan ikke klokka, men jeg spiser pellets til samme tidspunkter hver dag. Dersom mor ikke ser på klokka at tidspunktet nærmer seg, informerer jeg henne. En stund før magen min er klar for pellets starter jeg kaninhopp-dansen min rundt boksen som inneholder pellets. Jeg blir som en blanding av en løvemamma som passer på barnet sitt og Gollum i ringenes herre rundt denne ringen. "Denne store, fine boksens innhold er mitt, dersom ingen åpner den snart, veldig snart, kommer noen til å angre..." Dersom magen min sier "pelletstid" til hjernen min og ingen mennesker reagerer, starter da neste prosess. Jeg begynner å jage Fiamora rundt i stua (selvfølgelig kun om bror eller mor er der og får dette med seg), til noen merker at klokka er over pellets-tid. Alt ordner seg da, pellets blir servert, jeg blir snill og god som bare en liten kanin kan være.

Er mor sent ute, må pellets serveres i en liten haug til hver

av oss, med god avstand, da jeg ikke er i humør til noe annet.

Sommerferie er litt som at bror og mor blir kaniner, lek og moro ut i de sene nattetimer og siesta på dagtid. Jeg nyter det! Fiamora, Molly, marsvin-brødrene våre og jeg bruker aktivisere bror og mor utover sommernettene. Mor bruker ligge på gulvet sammen med oss, vi får både kos og mulighet for å speide utover stuen fra ryggen hennes. Da vasker og steller vi henne og klærne hennes.

Nå skal jeg ta meg en tur på besøk til Løvi og Nøffi, må sjekke mulighetene for å få låne noen c-vitaminer (kanskje mennesker kan bruke dem også), da jeg synes mors øyne ser mistenkelig smale ut i kveld.

Bonding

Den store kaninboka beskriver hvordan bonding mellom kaniner bør foregå. Da jeg flyttet hit hadde ikke boka kommet på markedet enda, så mor visste ikke hva som var lurt å gjøre for lettest få to kaniner til å bli venner. Nusse og jeg ble med tiden både venner og kjærester alikevel. Nusse som aldri hadde bitt noen før jeg ble en del av familien, mislikte så sterkt å dele mor med meg at hun bet bror. Heldigvis skjedde dette "bare" en gang, men ille nok var det. Bror løftet meg i fanget til mor. Ifølge Nusse var mor hennes eiendel, så hun sprang rett i foten til bror og bet han til han blødde. Så freste og jagde hun han inn på badet, hvor han stengte døra og ropte til mor at hun måtte hente den gale kaninen før han turte komme ut. I mange uker etter dette, kunne ikke mor røre meg før Nusse freste til bror. Hun lot, heldigvis for meg, ikke dette sinnet gå utover meg. Hun bet heller aldri bror igjen. Bror koste med Nusse og ga henne godsaker hver gang hun kom bort til han uten å frese mens han holdt på med meg. Nusse likte fort denne goden, så hun slapp bror inn i varmen igjen. Etterhvert fikk også mor røre meg, men i månedsvis var det kun greit for Nusse dersom hun fikk mest kos. Ettersom tiden gikk fikk mor også kose med meg uten Nusse tilstede.

Nusse får godsaker av bror mens jeg hviler på magen hans.

Når Fiamora og jeg skulle bondes visste heldigvis mor bedre, siden hun hadde lest i kaninbibelen og på kanin.org. Kanin.org er for tiden nede, men er forhåpentlig snart oppe igjen, da man finner mye viktig der. Det viktigste er introduksjon på et nøytralt område ingen har tilknytning til. Mor valgte badet, da ingen av oss hadde noe eierforhold der. Hun kjørte først en tur med oss i hvert vårt reisebur ved siden av hverandre, før hun kjørte en tur med oss i samme reisebur. 

Badet var vasket og dekorert med leker og esker. Vi ble sluppet ut av reiseburet der, hvor vi totalt ignorerte hverandre. Ikke sloss vi og ikke ville vi ha noe å gjøre med hverandre.

 Mor endte opp med å lese ut ei bok på badegulvet før hun søkte råd hos Marit Emilie Buseth, forfatteren av kaninbibelen. Hun har også vært med på å starte kanin.org og har en egen blogg om kaniner: http://maritemilie.com/

Da kjørte mor en ny tur med oss i samme bur. Jeg liker ikke å kjøre bil, så selvfølgelig søkte jeg trøst hos Fiamora. Når vi da var hjemme igjen, åpnet mor reiseburet i stua. Jeg var godt kjent der, så jeg hoppet ut av reiseburet i kjapp fart. Fiamora var litt mer usikker. Ikke gjorde jeg det noe lettere for henne heller, for selv om mor hadde vasket både gulv og doene, var dette mitt hjem. Hver gang Fiamora turte snike seg ut av reiseburet for å se seg rundt og bli kjent, jagde jeg henne rett inn igjen. Mor satt også på gulvet sammen med oss. Da var Fiamora mer ute av reiseburet, for da kunne hun søke trøst i mors fang eller bak henne når jeg prøvde jage henne inn i buret igjen. 

Meget fornøyd med meg selv etter å ha jagd henne.

Så lenge ingen ble skadet, stoppet ikke mor oss siden hun visste vi måtte bli enige om rang og hvem som var sjef. Hadde Fiamora hørt på meg, ville dette vært over på et øyeblikk og vi kunne levd lykkelige alle våre dager. Men hun prøvde seg på rollen som sjef selv. Resultatet ble at pelsen hennes fløy veggimellom, når jeg nappet den av henne. Noen ganger, i kampens hete bet jeg henne i huden også, da stoppet mor meg. Det ble noen kjøreturer i samme reisebur. 

På dyrlegebutikken har mor bestilt Heal X soother plus tropical cream. http://www.dyrlegebutikken.no/products/healx-soother-plus-cream

Siden Fiamora ikke fikk store, blodige kuttsår som dyrlegen måtte behandle, smurte mor denne på huden hvor jeg hadde bitt. Denne kremen er et must i alle kanin-hjem!

Da Fiamora flyttet hit hadde hun blant annet urinskolding, og var pelsløs nedover bakbeina. Etter tips fra Marit Emilie  ringte mor Tam dyreklinikk Alna i Oslo for å høre om muligheten for å bestille kremen fra dem. http://www.tam-klinikk.no/default.aspx?pageId=98

Dette var før de fikk den inn på dyrlegebutikken, nå bestiller vi den der, men Tam Alna var veldig behjelpelig og vi fikk en tube i posten etter få dager.

Molly sammen med gorilla-tøffel-vennen sin og Heal X-tuben.

Marit Emilie kan alt om kaniner, familien vår er ikke religiøs, men hadde vi vært det ville hun vært vår Gud. Den dama er som et stort leksikon om kaniner.

Kremen har også vært brukt på Molly. På grunn av hennes tre funksjonsfriske bein, får hun noe feilbelastning, og dermed små labbesår innimellom. Før mor hadde fått anbefalt Heal x-kremen, fikk hun Fuciderm fra den lokale dyrlegen (som desverre ikke er spesialist på kaniner). Mollys labbesår ble selvfølgelig alltid bra med tiden. Men etter vi fikk kremen i hus, har hun ikke utviklet labbesår mer, bare starten på dem. Siden mor vet at hun får disse, følger hun nøye med daglig under beina hennes. Når de starter komme, smøres hun flere ganger om dag, hviler en halvtimes tid i fanget til mor, så det får trekke ordentlig inn. I motsetning til før da mor smurte med Fuciderm, stoppes utviklingen av dem, selv om hun går like mye på potene nå som da. Så dette er en vidunder-krem. Den gjorde også slik at Fiamoras småsår grodde fort.

Som skrevet tidligere, så tok mor inn et "fosterlam", Sammie, midt i vår bonding. Vi var ikke blitt  nære venner, men vi var kommet til aksept-stadiet av at begge var der. Et tips under bonding, må nok være at man bruker tepper og slikt som tåler vaskemaskin. Markering av lort er en ting, men det skvettes gjerne litt her og der også. Det er en periode våre mennesker må akseptere at hjemmet ser ut som en svinesti, med eller uten et ekstra lam i det hele.

Jeg likte Sammie fra første øyeblikk og aksepterte han som min fosterbror i løpet av kort tid.

Et lite vennskaps-kyss.

Vi ble som erteris, han fulgte etter meg overalt. Han godtok meg som sjef, læremester og storebror, selv om han var mye større enn meg, og jeg solte meg i glansen. Da han begynte bli kjent med Fiamora, koste seg inntil henne og vasket ørene hennes, lærte han meg at hun ikke var den verste jeg kunne ha som venn. Jeg begynte da være hyggelig mot henne så lenge Sammie var ved hennes side. Vi kunne til og med sove sammen alle tre.

Sammie vasker ørene til Fiamora.

Nå skal jeg innrømme at da Sammie dro etter noen uker, var ikke Fiamora og jeg verdens beste venner til enhver tid. Det er vi enda ikke, men vi søker ofte til hverandre og vi kan ligge inntil hverandre uten Sammie som anstand og konfliktløser.

Dette kalles kosing på høyt nivå i vårt hjem for tiden.

Jeg jager henne enda innimellom, så pelsdottene fyker, men nå er det mer for moro. Tror bare hun må lære seg hvordan man leker sammen med andre kaniner. Hun har aldri hatt en kanin-venn før hun flyttet hit, så jeg er hennes første. Når jeg vil finne på noe sammen med henne, springer hun bare og gjemmer seg. Da må jeg jage henne fram fra sitt gjemmested, slik at hun lærer seg å leke. Det virker som hun tror jeg skal skade henne hver gang jeg løper etter henne, selv om det er flere måneder siden jeg bet henne. Jeg er ikke stolt av det, men Nusse lærte meg å bestemme og regjere i vårt hjem, så det er bare rett og rimelig at jeg lærer dette videre. Fiamora er ikke redd meg annet enn når jeg jager henne. Hun er blitt bra trygg på at dette er hennes hjem like mye som mitt.

Fiamora er trygg nok til full avslapning selv om jeg ligger bak.

Nå tenker jeg at jeg skal lure Fiamora fram fra tretunnelen hun ligger inni, slik at vi kan fortsette opplæringen i "hvordan være kanin rundt andre kaniner".

Marsvinbrødrene mine

Tidligere har jeg nevnt at jeg har to marsvinbrødre, Løvi og Nøffi. Biologisk er ingen av oss brødre, men familiært sett er vi det. Da deres forrige menneskefamilie ble allergisk, lei av dem og ikke ville ha de mer, tok guttene saken i egne poter. De kontaktet en menneske-venn av mor og sa de ville flytte til en plass hvor de kunne eie mennesker istedenfor selv å bli eid.

Slik flyttet de til oss midt i sommerferien for noen år siden. Nøffi var frisk og rask, mens Løvi hadde luftveisplager og øyebetennelse. Etter kort tids behandling var han også frisk, og jeg fikk treffe mine nye brødre. De er veldig hyggelige, men de liker ikke at jeg spiser av deres høy.

Løvi koser med Nøffi.

Etter mor hadde lest Den store kaninboka skulle hun ønske det fantes en like bra bok om marsvin. Siden det desverre ikke gjør det, tar hun utgangspunkt i den, og prøver så godt hun kan å få den marsvin-passende. Kanskje gjør hun noen feil, men så er hun tross alt bare et menneske og ikke et marsvin. Vi får samme type og mengde grønnsaker, frukt, bær, greiner og annet fra naturen. Selv om de også får litt andre grønnsaker i tillegg, som inneholder c-vitaminer. Guttene får også Oxbow sin pellets, men selvfølgelig den som er beregnet for marsvin.

Slik ser posen med marsvinpellets fra Oxbow ut.

Til min fortvilelse får de jo pellets bare servert i buret, etter mor tok meg på fersken i å hoppe over inngjerdingen og spise av maten deres. Urettferdig, spør du meg. Men noen ganger må jeg innrømme at mor vet best. Jeg ville aldri klart motstå fristelsen til å spise av pelletsen deres om den var foran meg. Instinktet i meg sier spis når jeg ser mat, ergo var det smart av mor å gjøre marsvinmat utilgjengelig for meg.

Løvi og Nøffi i ene delen av buret sitt.

Guttene har et bur som base, med en inngjerding rundt. Jeg hopper aldri inn i buret deres, men jeg har vært der på besøk ved et uhell. Toppen av buret har en åpning, der legger mor inn mat til dem. Før stod det noen bokser med kanin- og marsvinpellets oppå buret. Mor har flyttet dem nå, noe jeg synes er bra. Jeg brukte nemlig spankulere der for å sjekke om noen hadde glemt sette lokk på en av boksene. Instinktet mitt forklarte jeg jo, men i tillegg så leter jeg etter mat overalt.

Ene gangen fant jeg et lokk som ikke satt godt nok fast, brukte tenner og poter for å rive det helt av, før jeg falt. Selv om jeg visste om hullet, jeg hadde jo gått rundt det mange ganger, ble jeg så glad da jeg så for meg pellets i veldig nær fremtid at jeg må ha glemt det et øyeblikk. Plutselig var jeg inne i buret med et plastlokk i munnen. Usikker på om guttene eller jeg ble mest overrasket, men jeg kan love at i noen sekunder var det ingen reaksjon fra noen av oss. Da guttene innså at jeg ikke skulle være der (skulle tro de var i ledtog med mor), startet de jage meg rundt i buret. 

Selv om jeg sikkert hadde sett guttene gå inn og ut av buret tusenvis av ganger gjennom inngangen sin, prøvde jeg heller av en eller annen grunn å komme meg ut av hullet jeg datt ned igjennom. Det var ikke særlig lurt, da jeg istedenfor å treffe åpningen traff taket gjentatte ganger. Da mor kom til buret for å vise meg at inngangen var åpen, hadde jeg nok startet få litt panikk for jeg turte ikke hoppe ut. Det endte med at mor måtte redde meg ut derfra gjennom åpningen jeg hadde prøvd hoppe ut av uten å få det til. Litt flaut å bli reddet av ens mor, men jeg var så takknemlig at jeg krøp i halsgropen hennes for å roe meg ned.

Inngjerdingen med buret i bakgrunnen, og atter et 

bevis på min innredning nede på sofaen.

Guttene har ingen problemer med et besøk i inngjerdingen, så lenge jeg lar høyet deres være i fred. Men det er bare å innrømme først som sist, det gjør jeg jo aldri. Det må smakes på. Kanskje de har fått de beste stråene denne gang, og det kan jeg jo ikke la være å finne ut av. Alle hyggelige besøk hos dem, uansett hvor bra de starter, ender bestandig med at en av dem jager meg ut av inngjerdingen igjen. Som oftest er det Nøffi, men Løvi har også jagd meg.

Tatt på fersken av Nøffi mens jeg gomler høy.

 Nøffi er yngst, men den mest bestemte og dominerende av de to. Han liker ikke bli løftet eller sitte på noens fang. Kos kan han ta imot ved siden av bror eller mor. Løvi ligger gjerne i fanget og mottar all kos. Han er ikke like glad i å bli gredd, men heldigvis for han har han den korteste pelsen av de to. Nøffi har lang pels bak rumpa som mor klipper bort, siden alt henger seg fast der. Ingen av de synes det er noe stas med kloklipp, og det er jeg helt enig i.

Nøffi koser seg.

Løvi er mer skeptisk.

Vi kaniner trenger ingen vitamintilskudd. Marsvin trenger tilskudd av c-vitamin. Det finnes i både pulver-, væskeform og tabletter. Siden vi her i familien synes Oxbow sine produkter er de beste, får guttene hver sin c-vitamin tablett om dagen. Begge knasker denne, og synes de er gode. Disse bestiller vi fra : http://www.dyrlegebutikken.no/

Nøffi poserer med c-vitaminene.

Løvi og Nøffi har og har hatt mange trehus. Disse klatrer de på, sover og gjemmer seg i, for ikke å glemme at de tygger på dem. Når de har tygd så mye at der ikke er en eneste bærebjelke til å holde huset stabilt, må disse byttes ut i nye hus. 

Huset i bakgrunnen har bare en bærebjelke igjen, 

før de trenger et nytt.

Begge guttene prater mye, og selv om jeg ikke vet hva de sier, forstår jeg noe av det. Som når kjøleskapet åpnes, roper de det samme hver gang. Disse lydene har jeg lært meg. Dersom jeg er i gangen, mor åpner kjøleskapet stille og forsiktig uten at jeg hører det, så kommer jeg pilende til kjøkkenet når guttene starter å rope. På denne måten går jeg aldri glipp av muligheten for snacks.

Vår menneske-kusine holder Løvi.

Menneske-kusinen vår heter Emma-Sofie og har nylig fylt 6 år. Da hun ble født fant mor ut at hun måtte være vår lille frøken harepus, og siden er det blitt det vi kjenner henne som. Vi driver alle på å lære henne og hennes lillebror opp, på hver vår måte i de emnene vi kan best om.

Nusse og jeg lærte henne tidlig å gå på tur

og at man ikke går på veien.

Gjesp, nå kjenner jeg at jeg trenger en "midt på dagen siesta".

Bykaninen og Landsbykaninen

Min kjære Nusse var verdens søteste dronning, veldig pertentlig og opptatt av å være ren og pen til enhver tid. Hun stelte og vasket seg til pelsen var glansfull og silkemyk. Hun tok gjerne imot kos og pelsstell av både, mor, bror, marsvin-brødrene våre Løvi og Nøffi og selvfølgelig av meg. Innimellom vasket hun meg tilbake, men hun vasket ofte mor og bror.

"Jeg koser meg virkelig".

Når hun hoppet over gulvene, spratt hun med grasiøse bevegelser. Hun kunne ligge overalt, men skulle hun sove lå hun helst på tepper på gulvet, i sengen sin, på sofaen, i halsgropen til mor dekt av håret hennes, eller under stuebordet på sofaputen fra familiens gamle sofa. Denne sofaputen var kompisen min, Jimbo og min yndlingsplass. Når sofaen ble byttet ut fant mor ut at vi kanskje fremdeles trengte denne ene puten, så den fikk sin plass under stuebordet. Når Jimbo var borte fikk jeg fremdeles lov av Nusse å ligge på den, gjerne helt inntil henne.

Vasking av poter er også viktig.

Legg også merke til de fine detaljene i innredningen vi to

har gjort på sofaen og stuebordet på disse to bildene.

Nusse var så fin på det at når hun tisset i et av doene, stod hun aldri på underlag som allerede var tisset på. Mor måtte skifte på doene våre flere ganger om dagen, ellers gikk Nusse i doet, gravde i det og tømte dermed det meste utover gulvet, før hun tisset rett ved siden av doet.

Vi fikk plass begge to, selv i det minste doet.

Hun likte overhodet ikke å være ute. Når jeg ville gå tur med henne og menneskebroren vår, måtte broren vår bære henne langt unna huset vårt, ellers sprang hun rett hjem igjen. Selvfølgelig var hun i sele, og selv om mor hadde skjøtet begge selene våre med lange hundebånd, måtte både broren min og jeg følge henne så kjapt vi kunne. Det var ikke lett, for når Nusse ville hjem, ville hun helst vært hjemme i går. I hagen hjemme, gjorde hun alt hun kunne for å komme seg til ytterdøra vår og inn.

Nusse speider etter korteste vei hjem.

Når mor tok oss med på tur i marka i den elektriske rullestolen koste jeg meg med blåbærlyng og gravde huler. Nusse holdt seg helst på fotbrettet til rullestolen, mor løftet henne ned i gresset, Nusse hoppet tilbake og vasket hver pote ren, og slik holdt de på. Dersom mor løftet seg ned så hun ble sittende på fotbrettet, ble det selvfølgelig ikke plass til Nusse, og hun ble dypt fornærmet. Hun snudde rumpa til mor, flyttet ørene sine innover slik at hun ikke "hørte" mor. Etter en stund innså hun at mor ikke ga seg og da prøvde hun gå litt i gresset. En og en pote ble satt forsiktig ned, løftet opp igjen, iherdig vasket, før det samme hendte med neste pote. Slik holdt hun på til hun fant en plass å gjemme seg, eller stein hun kunne sitte på. Hjemme hadde vi steiner, så det underlaget aksepterte hun.

Pelsen må rengjøres når man endelig er på steinete underlag.

Dronningen på haugen nekter å gå på gresset.

Hun spiste ikke gress fra bakken, mor måtte plukke til henne. Hjemme var hun slik med pellets. Da mor sluttet bruke matskål, etter å ha lest kaninbibelen og heller strødde pellets på gulvet, nektet Nusse spise den. Hun snuste på den, men mor måtte gi henne pellets fra handen sin, eller strø den i sengen hennes. Nusse sin seng selvfølgelig, ikke mors. Hun nektet å spise av gulvet, som en hvilken som helst annen. 

I marka fløy det selvfølgelig noen fluer, jeg syntes de var morsomme, mens Nusse satt helt stiv som om hun tenkte "hvor hører disse hjemme, og hvorfor er de ikke der?"

Nusse var en skikkelig bykanin og hadde nok trivdes veldig godt i en skyskraper i en storby, hvor hun slapp sette en pote utenfor døren. Eventuelt på et finere hotel, hvor hun kunne bestille roomservice når hun ville mates.

Nusse trivdes best på myke underlag.

Bror lagde henne en seng verdig en dronning av en gammel saccosekk.

Molly på sin side er en landsbykanin. Da hun kom til oss var hun et sørgelig kapittel fra et utebur hvor ingen hadde tid til henne. Etter hennes venn døde, ventet menneskene hennes bare på hennes tur. Etter mye tid, omsorg, skamklipt pels for å bli kvitt insekter og annet, operasjon og behandling fikk vi se en kanin som hadde gitt opp, var apatisk og redd, blomstre opp til å bli kontaktsøkende, kjærlig, trygg, kosete og takknemlig.

Skamklipt Molly.

Ene poten hennes framme fungerte ikke, og p.g.a alderen er hun fremdeles noe stiv og støl i kroppen, så ørerensing trenger hun enda menneskelig hjelp til. Hun klarer seg godt med tre funksjonsfriske ben, hun gjør små kaninhopp på sin egen, litt klumpete måte, som bare er søtt. Da hun første gang rett på gulvet datt overende uten mulighet for å komme seg opp ved egen hjelp, er gulvene under henne alltid bekledd med diverse tepper, slik at hun ikke skal skli.

Molly hopper avgårde.

Hun ligger enten rett på teppet på gulvet, da jobber hun mye for å komme seg opp igjen, eller mot ei avlang pute, som gjør at hun lett kommer seg opp. Men oftest ligger hun inni tretunnelen sin, da hun har støtte fra begge sidene når hun skal røyse seg.

Molly er nå blitt 12 år, og synes det er veldig vanskelig bruke do, da hun ikke klarer hoppe særlig høyt lengre. Så nå er gulvene hennes dekt med tisselaken under de andre teppene hennes, siden hun tisser og lorter overalt. Dette gjør selvfølgelig at hun også ligger i dette, så mor må vaske henne en del, så hun ikke skal lukte eller være innsmurt av urin. Hun liker å bli vasket med klut, få pelsstell av mor og bror, og hun gir like mye tilbake. Hun vasker og steller menneskene sine sin hud, deres hår og klær. Man må derimot ALDRI bade en kanin!

Molly koser seg med pelsstell av bror.

Siden bondingen mellom henne, Nusse og meg ikke gikk så bra fra starten av, og Molly kunne falle utenfor teppene og bli liggende på gulvet, fant mor ut at det beste var nok at hun ble boende på soverommet hennes. Der kunne hun ha hele gulvet dekket. En gorilla-tøffel etter broren vår er Mollys beste venn. Denne vasker og steller Molly ofte, og hun liker flytte han dit hun skal sove, slik at de sover sammen.

Gorilla-tøffel-vennen har fått så mye stell at nesen er borte.

Dette er kaninjenta som elsker være ute! Hun liker ikke å gå tur, men dersom vår bror eller mor sitter sammen med henne i gresset, ihvertfall holder seg i nærheten av henne, enten i hagen eller i marka, koser hun seg. Hun springer ikke så fort, og går ikke langt unna sine mennesker. Enda mindre nå når hun har mistet synet sitt og trenger hjelp til å vite om noe er i veien for henne. Hjemme er det ikke et problem, da mor sørger for at alt ligger på samme plass når teppene hennes er skiftet. Slik kan hun fremdeles springe over gulvet i sin fart. Før hun mistet synet, gikk hun heller aldri langt unna menneskene sine ute, hun har alltid likt ha dem i nærheten. 

Nyter gresset i nærheten av mor.

Mens Molly kunne se, tok hun seg en liten tur på egen hånd.

Hun liker å grave og ligger koser seg i blåbærlyng, så det er en fryd å se på. Spiser mye gress og prøver fange fluer. Molly spiser alt hun får, er hun servert forskjellige grønnsaker og urter, starter hun på den ene enden og spiser til det er slutt. Hun plukker ikke ut det hun synes er best først, slik vi andre gjør.

Koser seg med både urter, pellets og jordbær-snacks fra Oxbow.

Som jeg sa, Molly er en landsbykanin, hun hadde nok trivdes godt i en fjøs med mye gress og skog utenfor, hvor hun kunne komme og gå som hun ville.

Nå sier jeg selvfølgelig ikke at mennesker fra byer og landsbyer er slik, jeg forteller bare om mine venner, bykaninen og landsbykaninen.

Husvask

I dag har hele familien min hatt inne-dag, ikke engang menneskebroren min har dristet seg ut i regnværet. Det er ikke mye som holder han hjemme en hel dag, men jeg liker det, da har jeg kontroll over hele flokken min. Mor fant ut det var på tide med husvask, siden vi alikevel alle var samlet. Jeg koser meg når huset vaskes, da både hjelper jeg til og øyner min sjanse til å ommøblere i min stil.

                          Før man starter må man vaske seg selv og drikke litt.
                                       

Før måtte jeg stjele mor sin gulvklut, da hun bare hadde en på gulvet, og viste slik eierforhold over den. Heldigvis har hun innsett jeg trenger min egen, så jeg får vaske/leke med den. Jeg er egentlig ganske flink til å holde hjemmet mitt rent og ryddig. Dersom jeg synes jeg trenger hjelp gir jeg mor beskjed ved å springe til kjøkkenet og river kosten og støvbrettet overende,før jeg er tilbake og sender mor mitt "det er på tide å koste"-blikk. Lydig som mor er, hjelper hun meg da.

Etter mor har kostet opp høy og støv, starter min jobb. Jeg setter meg i støvbrettet før hun tømmer den i søpla, for å sortere. Da finner jeg gjerne helt perfekte høystrå, som jeg ikke la merke til når de lå på gulvet. Mor skjønner ikke at jeg synes stråene kan smake så godt blandet i støv, men hva vet vel hun som bare er et menneske? Vi kaniner trenger høy, men alle strå er ikke like smakfulle. Når et av de beste har havnet i støvbrettet, bare må det spises før det blir kastet ved et uhell.

                            "Ja,den var god!"

I tillegg må jeg selvfølgelig også sjekke at det som blir kastet, bare er søppel. Vi har mange spennende leker på gulvet som jeg ikke ønsker skal forsvinne. Det finnes lett-tygde doruller, som er godt brukbare en stund til, små papp-biter, som ikke er tygd ferdige. Og mange andre lignende saker,som jeg liker å vite hvor er til enhver tid.

                           "Du kan være glad den bare inneholder søppel!"

Fiamora liker ikke vaskedager. Når mor begynner rydde av gulvteppene og bøtta er på plass, stikker Fiamora og gjemmer seg under stolen. Mor tar ikke alle teppene av samtidig, siden Fiamora ikke er så glad i å være rett på gulvet. Hun synes gulvene er så glatte, men jeg suser avgårde i full fart alikevel. Så jeg tror egentlig Fiamora bare er litt lat, og ikke orker hjelpe til med å holde det rent rundt oss.

                          Fiamora har som vanlig  gjemt seg under stolen.

Selv synes jeg våte, glatte gulv er kule å skli på. Jeg løper da fram og tilbake uten å bruke altfor mye energi. Er jeg heldig og oppdager en liten vannpytt, legger jeg meg rett i den, suger vannet opp i pelsen min, før jeg spretter i luften og rister det av meg. Mor skjønner ikke at jeg bare hjelper til, litt vannsprut overalt, tørker jo fortere enn en vannpytt. I dag fant jeg desverre ingen.

                           "Hurra, kluten min er på plass!"

Når gulvene er tørre og gulvteppene er på plass, starter jeg min ommøblering. Mor og jeg er ikke alltid like enig i hvor ting skal være. Etter alle disse årene, har hun enda ikke forstått hvor ting hører hjemme. Lette ting er enkelt, mor legger de der hun synes de skal ligge, og jeg flytter de der de skal være. Tunge ting er noe vanskeligere, og hadde Fiamora hjulpet til ville det vært mye lettere. Men det virker som at siden Fiamora ikke har bodd her like lenge som meg, synes hun det er greit at mor bestemmer. Etterhvert vil nok både Fiamora og mor skjønne at det faktisk er jeg som bestemmer!

Mor har en tendens til å flytte rundt på ting, og selv om det er litt irriterende, er det egentlig greit. Når gamle ting har fått ny plass, virker de mer spennende, og vi må utforske litt overalt. Det er både slitsomt og gøy å finne ut om det er kommet noe nytt inn i hjemmet vårt.
Noen ganger henter mor fram ting fra boden. Jeg mistenker at boden vår er et stort lekerom, men jeg har enda ikke hatt sjansen til å komme meg forbi hjulene til mor og inn dit. Ut av boden kommer ofte gamle ting som vi har hatt før, som jeg trodde var kastet i søpla ved en av disse uhellene hvor jeg ikke fulgte godt nok med. Men når jeg nesten har glemt disse tingene dukker de brått opp fra boden igjen, og da er det vill lek, smaking og gniing av haken min for å markere hva som er mitt, før Fiamora får sjansen. Dette må jeg være rask til, for med en gang teppene er på gulvene, er Fiamora framme igjen.

                           I dag dukket denne kule saken opp fra boden.

Ofte bryr Fiamora seg overhodet ikke om min markering og leker med tingene selv om de er mine. Men det verste er når jeg vet jeg har markert noe, så markerer hun bare over, som om det plutselig er hennes. Da må jeg sjekke alt en gang til og markere på nytt, før jeg jager henne for å vise hvor hennes plass er i dette forholdet.

Nå skal jeg ta meg en inspeksjons-runde, for å sjekke om hun har markert noe som er mitt igjen.
                                     

Mat som er bra for kaniner

Da det første sjokket etter hyggelige tilbakemeldinger har lagt seg, innser jeg at det kanskje passer meg best å bli en natt-blogger.

Her blogger jeg.

Min menneskebror mente bloggen burde deles på facebook, noe mor ikke syntes var noen god idè. Etter en del overtalelser gjorde hun det alikevel, og jeg merket litt nerver, for tenk om ingen likte det jeg hadde skrevet. Disse nervene blåste jeg av pelsen min da mor informerte om min første leser. Noen på kaningruppa fant til og med ut hvor klok jeg er. Den vokste jeg virkelig på. Marsvin-brødrene mine synes ikke jeg trenger flere "diva-nykker", som om de aner hva de snakker om.

Når jeg nå nevner kaningruppe-vennene våre, ønsker jeg ta for meg noe viktig. Den store kaninboka, skrevet av Marit Emilie Buseth. Jeg nevnte den så vidt forige gang, men dette er boken over alle bøker om kaniner! Faktisk er de fleste andre bøker om kaniner full av feilinformasjon om kaniners ve og vel. Jeg skriver de fleste, da mor og jeg ikke har lest alle på markedet, selv om vi har lest mange. Ja, jeg har faktisk spist litt av en. Da mor skjønte jeg ikke var i fare for forstoppelse grunnet for mye papir-spising, var hun likeglad og syntes det var helt greit jeg hadde spist den. Det var tross alt en av disse "kaniner har godt av mye gulrot og brød" -bøkene. Så tilbake til kaninbibelen i hjemmet. Den er fantastisk, og anbefales sterkt til alle.

Fiamora og jeg undersøker innholdet i boka.

Tenk, før mor leste denne første gang ( ja, den er så viktig at den må leses gang på gang ), serverte hun oss knekkebrød! Dette stod nemlig i mange av de andre bøkene. Vi kaniner har en liten mage, og fordøyer alt vi spiser veldig fort. Brødmat inneholder mye stivelse. Denne stivelsen rekker ikke å bli brutt ned i tynntarmen vår. Bakteriefloraen blir dermed i ubalanse, og vi kan få store mage- og tarmproblemer.

Nå vet jeg at mange av mine kaninvenner der ute spiser både brødmat og annet som ikke er bra for dem, og menneskene de eier merker ikke noe problemer i magen deres. Slik var det hos oss også. Hverken Nusse eller jeg viste noen form for problemer. Dette betyr alikevel ikke at det er bra for oss, selv om vi "bare" får litt. I tillegg er vi mestere i å skjule smerter. Vi er byttedyr og liker overhodet ikke å vise oss svake og syke på noen måte. Mor skjønte alt dette, og mye mer om hva som er bra og dårlig for oss etter å ha lest Den store kaninboka.

Menneskebroren min har cøliaki, og tåler dermed ikke gluten. Noen ganger når han har fått i seg gluten ved uhell, har han blitt veldig dårlig i magen, uten at jeg tror jeg har tillatelse hos han til å gå dypere inn på det her. Andre ganger har han "bare" hatt litt vondt, ja til og med ikke merket noe selv. Dette betyr ikke at tarmtottene hans har det bra, og at han plutselig tåler gluten. Kroppen hans har tross alt ikke godt av det, så da har mor holdt han unna gluten, på samme måte som hun unngår gi oss ting vi ikke har godt av, som brød.

Faktisk så er det mye en liten kaninmage ikke har godt av. Men det finnes også mye vi kan kose oss med. Vi trenger høy, masse høy! Helst i nærheten av doet, da vi slapper av i lukkemuskelen mens vi nyter maten, og dermed lorter mye. Kostholdet vårt skal bestå av minimum 80% høy. Jeg elsker høy, all slags høy. Siden Fiamora ikke var særlig glad i høy da hun flyttet inn, blandet mor forskjellige høysorter for å friste henne. Enda blander mor litt forskjellig høy til oss noen ganger. Nå spiser Fiamora mye høy, til og med mer enn meg, men jeg tror det er bare for å tøffe seg litt.

Vi har et stort og et lite do ved siden av hverandre,

siden det enda ikke er helt greit for meg at vi deler

noe så intimt sammen.

To gode naboer er hovedhøyet vårt, dette og Oxbow sine produkter bestiller vi på http://www.dyresjappa.no/ eller http://www.petworld.no/

Ingen av butikkene i nærheten av her vi bor selger produkter som er bra for oss, så mor elsker disse nettbutikkene. Og vi elsker når de store eskene kommer i posten. Da er det fest! Først må eskene utforskes, vi sjekker innholdet, får en smak og koser oss. Når esken er tømt er den perfekt til å leke i før vi tygger og graver den til småbiter. P.g.a det store høyinnholdet i vår kost, er det heldigvis ingen fare i å spise av en eske eller flere.

Noen ganger teiper mor esken sammen ( teipen må vi ikke spise) og skjærer ut små åpninger. Da har vi brått et nytt hus i stua som må utforskes. Mor er selvfølgelig ikke en kanin, og lager altfor få og små hull, så da jobber vi hardt, enten alene eller i samarbeid for å lage store og mange nok åpninger. Dette er gøy! Det er både trening, lek og arbeid i ett. Jeg har vurdert yrker hvor man bygger eller ødelegge ting, før jeg valgte bli blogger.

Potene må stelles godt når man destruerer esker.

En kaninkropp trenger også pellets, men da en type som faktisk er bra for oss. De fleste dyrebutikker har desverre ofte mange forskjellige blandinger, som overhodet ikke er bra for en kanin, eller marsvin for den saks skyld. Her i huset sverger vi til Oxbow sine produkter, både pellets og andre godsaker. Det finnes noen få andre typer som også er bra. Pellets bør ha minimum 20% fiber, 12-14% protein, maksimum 3% fett og 1% kalsium. Når man ser det i sammenheng med alt som finnes til oss, finner man fort ut at det ikke finnes så mye bra for oss å velge imellom. Derfor anbefales Oxbow fra alle vennene mine og meg. Pelletsmengden i døgnet er 20-25 gram pr.kg. Hos oss er det servering to ganger i døgnet, og da er det vill jubel!

Her leter Sammie og jeg etter pellets. Det er ingen

fare for Sammie,da han enda var under opplæring, 

altså, han spiste ikke annet enn lammemelk.

Vi får mye urter. Vi tåler ikke gressløk, men alt annet spises med god samvittighet. Basilikum er min og Mollys favoritt. Mens Fiamora elsker Sitronmelisse synes marsvin-brødrene mine at persille er best.

Selv om noen tenker at kaniner kan spise alt av grønnsaker, er det ikke alt som er like bra for oss der heller. Vi koser oss ofte med ruccola, hjerte- og lollosalat, grønn paprika og selleri. Mor prøver også innimellom gi oss reddiker, men nei takk sier vi alle her i huset i kor! En sjelden gang får vi en liten bit gulrot, banan og eple også. All opplysning om hva vi kan spise, og mye annet viktig står i Den store kaninboka, men man kan også finne mye på : kanin.org. Akkurat nå kom jeg meg ikke inn på siden, så jeg kan ikke legge ut link.

Gode venner deler grønnsaker.

Det er også viktig at magene våre vennes til ny mat forsiktig. La meg fortelle en historie fra fortiden min. En natt stod et fruktfat på stuebordet uten at noen av våre mennesker var i nærheten. Gjett om Nusse og jeg hadde fest på bordet den natten. Vi fråtset i frukt. Desverre ble vi så mette at vi glemte skjule sporene våre som lå over hele stuebordet, før vi tuslet inn i sengen til mor. Før mor hadde mulighet se alle bevisene, våknet hun av at min kjære Nusse eksploderte diarè rett i hånden hennes. Jeg syntes det var omtenksomt av Nusse å slippe det inni hånden hennes istedenfor å fylle sengetøyet. Mor måtte alikevel tørke det av på et putetrekk, da det er vanskelig flytte seg til en rullestol og rulle med èn hånd. Selv fikk jeg ikke løs mage, men da jeg så formen til Nusse den dagen forstod jeg hvorfor det ikke er bra med mye frukt.

Jeg nevnte jo sist at vår bror henter greiner og blad til oss ute i naturen, i tillegg elsker vi løvetann alle sammen. Vi får også litt bær innimellom, så da trenger vi jo ikke spise slikt som ikke er bra for oss.

Planen var et kortere blogg-innlegg i dag, men jeg er usikker på om jeg har klart dette. Med all matpraten her skal jeg sende mor mitt "vi vil ha lollosalat"-blikk, da jeg mener vi har en i kjøleskapet.

Et av mine mange blikk til mor.