"Jeg koser meg virkelig".
Når hun hoppet over gulvene, spratt hun med grasiøse bevegelser. Hun kunne ligge overalt, men skulle hun sove lå hun helst på tepper på gulvet, i sengen sin, på sofaen, i halsgropen til mor dekt av håret hennes, eller under stuebordet på sofaputen fra familiens gamle sofa. Denne sofaputen var kompisen min, Jimbo og min yndlingsplass. Når sofaen ble byttet ut fant mor ut at vi kanskje fremdeles trengte denne ene puten, så den fikk sin plass under stuebordet. Når Jimbo var borte fikk jeg fremdeles lov av Nusse å ligge på den, gjerne helt inntil henne.
Vasking av poter er også viktig.
Legg også merke til de fine detaljene i innredningen vi to
har gjort på sofaen og stuebordet på disse to bildene.
Nusse var så fin på det at når hun tisset i et av doene, stod hun aldri på underlag som allerede var tisset på. Mor måtte skifte på doene våre flere ganger om dagen, ellers gikk Nusse i doet, gravde i det og tømte dermed det meste utover gulvet, før hun tisset rett ved siden av doet.
Vi fikk plass begge to, selv i det minste doet.
Hun likte overhodet ikke å være ute. Når jeg ville gå tur med henne og menneskebroren vår, måtte broren vår bære henne langt unna huset vårt, ellers sprang hun rett hjem igjen. Selvfølgelig var hun i sele, og selv om mor hadde skjøtet begge selene våre med lange hundebånd, måtte både broren min og jeg følge henne så kjapt vi kunne. Det var ikke lett, for når Nusse ville hjem, ville hun helst vært hjemme i går. I hagen hjemme, gjorde hun alt hun kunne for å komme seg til ytterdøra vår og inn.
Nusse speider etter korteste vei hjem.
Når mor tok oss med på tur i marka i den elektriske rullestolen koste jeg meg med blåbærlyng og gravde huler. Nusse holdt seg helst på fotbrettet til rullestolen, mor løftet henne ned i gresset, Nusse hoppet tilbake og vasket hver pote ren, og slik holdt de på. Dersom mor løftet seg ned så hun ble sittende på fotbrettet, ble det selvfølgelig ikke plass til Nusse, og hun ble dypt fornærmet. Hun snudde rumpa til mor, flyttet ørene sine innover slik at hun ikke "hørte" mor. Etter en stund innså hun at mor ikke ga seg og da prøvde hun gå litt i gresset. En og en pote ble satt forsiktig ned, løftet opp igjen, iherdig vasket, før det samme hendte med neste pote. Slik holdt hun på til hun fant en plass å gjemme seg, eller stein hun kunne sitte på. Hjemme hadde vi steiner, så det underlaget aksepterte hun.
Pelsen må rengjøres når man endelig er på steinete underlag.
Dronningen på haugen nekter å gå på gresset.
Hun spiste ikke gress fra bakken, mor måtte plukke til henne. Hjemme var hun slik med pellets. Da mor sluttet bruke matskål, etter å ha lest kaninbibelen og heller strødde pellets på gulvet, nektet Nusse spise den. Hun snuste på den, men mor måtte gi henne pellets fra handen sin, eller strø den i sengen hennes. Nusse sin seng selvfølgelig, ikke mors. Hun nektet å spise av gulvet, som en hvilken som helst annen.
I marka fløy det selvfølgelig noen fluer, jeg syntes de var morsomme, mens Nusse satt helt stiv som om hun tenkte "hvor hører disse hjemme, og hvorfor er de ikke der?"
Nusse var en skikkelig bykanin og hadde nok trivdes veldig godt i en skyskraper i en storby, hvor hun slapp sette en pote utenfor døren. Eventuelt på et finere hotel, hvor hun kunne bestille roomservice når hun ville mates.
Nusse trivdes best på myke underlag.
Bror lagde henne en seng verdig en dronning av en gammel saccosekk.
Molly på sin side er en landsbykanin. Da hun kom til oss var hun et sørgelig kapittel fra et utebur hvor ingen hadde tid til henne. Etter hennes venn døde, ventet menneskene hennes bare på hennes tur. Etter mye tid, omsorg, skamklipt pels for å bli kvitt insekter og annet, operasjon og behandling fikk vi se en kanin som hadde gitt opp, var apatisk og redd, blomstre opp til å bli kontaktsøkende, kjærlig, trygg, kosete og takknemlig.
Skamklipt Molly.
Ene poten hennes framme fungerte ikke, og p.g.a alderen er hun fremdeles noe stiv og støl i kroppen, så ørerensing trenger hun enda menneskelig hjelp til. Hun klarer seg godt med tre funksjonsfriske ben, hun gjør små kaninhopp på sin egen, litt klumpete måte, som bare er søtt. Da hun første gang rett på gulvet datt overende uten mulighet for å komme seg opp ved egen hjelp, er gulvene under henne alltid bekledd med diverse tepper, slik at hun ikke skal skli.
Molly hopper avgårde.
Hun ligger enten rett på teppet på gulvet, da jobber hun mye for å komme seg opp igjen, eller mot ei avlang pute, som gjør at hun lett kommer seg opp. Men oftest ligger hun inni tretunnelen sin, da hun har støtte fra begge sidene når hun skal røyse seg.
Molly er nå blitt 12 år, og synes det er veldig vanskelig bruke do, da hun ikke klarer hoppe særlig høyt lengre. Så nå er gulvene hennes dekt med tisselaken under de andre teppene hennes, siden hun tisser og lorter overalt. Dette gjør selvfølgelig at hun også ligger i dette, så mor må vaske henne en del, så hun ikke skal lukte eller være innsmurt av urin. Hun liker å bli vasket med klut, få pelsstell av mor og bror, og hun gir like mye tilbake. Hun vasker og steller menneskene sine sin hud, deres hår og klær. Man må derimot ALDRI bade en kanin!
Molly koser seg med pelsstell av bror.
Siden bondingen mellom henne, Nusse og meg ikke gikk så bra fra starten av, og Molly kunne falle utenfor teppene og bli liggende på gulvet, fant mor ut at det beste var nok at hun ble boende på soverommet hennes. Der kunne hun ha hele gulvet dekket. En gorilla-tøffel etter broren vår er Mollys beste venn. Denne vasker og steller Molly ofte, og hun liker flytte han dit hun skal sove, slik at de sover sammen.
Gorilla-tøffel-vennen har fått så mye stell at nesen er borte.
Dette er kaninjenta som elsker være ute! Hun liker ikke å gå tur, men dersom vår bror eller mor sitter sammen med henne i gresset, ihvertfall holder seg i nærheten av henne, enten i hagen eller i marka, koser hun seg. Hun springer ikke så fort, og går ikke langt unna sine mennesker. Enda mindre nå når hun har mistet synet sitt og trenger hjelp til å vite om noe er i veien for henne. Hjemme er det ikke et problem, da mor sørger for at alt ligger på samme plass når teppene hennes er skiftet. Slik kan hun fremdeles springe over gulvet i sin fart. Før hun mistet synet, gikk hun heller aldri langt unna menneskene sine ute, hun har alltid likt ha dem i nærheten.
Nyter gresset i nærheten av mor.
Mens Molly kunne se, tok hun seg en liten tur på egen hånd.
Hun liker å grave og ligger koser seg i blåbærlyng, så det er en fryd å se på. Spiser mye gress og prøver fange fluer. Molly spiser alt hun får, er hun servert forskjellige grønnsaker og urter, starter hun på den ene enden og spiser til det er slutt. Hun plukker ikke ut det hun synes er best først, slik vi andre gjør.
Koser seg med både urter, pellets og jordbær-snacks fra Oxbow.
Som jeg sa, Molly er en landsbykanin, hun hadde nok trivdes godt i en fjøs med mye gress og skog utenfor, hvor hun kunne komme og gå som hun ville.
Nå sier jeg selvfølgelig ikke at mennesker fra byer og landsbyer er slik, jeg forteller bare om mine venner, bykaninen og landsbykaninen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar