Marsvinbrødrene mine

Tidligere har jeg nevnt at jeg har to marsvinbrødre, Løvi og Nøffi. Biologisk er ingen av oss brødre, men familiært sett er vi det. Da deres forrige menneskefamilie ble allergisk, lei av dem og ikke ville ha de mer, tok guttene saken i egne poter. De kontaktet en menneske-venn av mor og sa de ville flytte til en plass hvor de kunne eie mennesker istedenfor selv å bli eid.

Slik flyttet de til oss midt i sommerferien for noen år siden. Nøffi var frisk og rask, mens Løvi hadde luftveisplager og øyebetennelse. Etter kort tids behandling var han også frisk, og jeg fikk treffe mine nye brødre. De er veldig hyggelige, men de liker ikke at jeg spiser av deres høy.

Løvi koser med Nøffi.

Etter mor hadde lest Den store kaninboka skulle hun ønske det fantes en like bra bok om marsvin. Siden det desverre ikke gjør det, tar hun utgangspunkt i den, og prøver så godt hun kan å få den marsvin-passende. Kanskje gjør hun noen feil, men så er hun tross alt bare et menneske og ikke et marsvin. Vi får samme type og mengde grønnsaker, frukt, bær, greiner og annet fra naturen. Selv om de også får litt andre grønnsaker i tillegg, som inneholder c-vitaminer. Guttene får også Oxbow sin pellets, men selvfølgelig den som er beregnet for marsvin.

Slik ser posen med marsvinpellets fra Oxbow ut.

Til min fortvilelse får de jo pellets bare servert i buret, etter mor tok meg på fersken i å hoppe over inngjerdingen og spise av maten deres. Urettferdig, spør du meg. Men noen ganger må jeg innrømme at mor vet best. Jeg ville aldri klart motstå fristelsen til å spise av pelletsen deres om den var foran meg. Instinktet i meg sier spis når jeg ser mat, ergo var det smart av mor å gjøre marsvinmat utilgjengelig for meg.

Løvi og Nøffi i ene delen av buret sitt.

Guttene har et bur som base, med en inngjerding rundt. Jeg hopper aldri inn i buret deres, men jeg har vært der på besøk ved et uhell. Toppen av buret har en åpning, der legger mor inn mat til dem. Før stod det noen bokser med kanin- og marsvinpellets oppå buret. Mor har flyttet dem nå, noe jeg synes er bra. Jeg brukte nemlig spankulere der for å sjekke om noen hadde glemt sette lokk på en av boksene. Instinktet mitt forklarte jeg jo, men i tillegg så leter jeg etter mat overalt.

Ene gangen fant jeg et lokk som ikke satt godt nok fast, brukte tenner og poter for å rive det helt av, før jeg falt. Selv om jeg visste om hullet, jeg hadde jo gått rundt det mange ganger, ble jeg så glad da jeg så for meg pellets i veldig nær fremtid at jeg må ha glemt det et øyeblikk. Plutselig var jeg inne i buret med et plastlokk i munnen. Usikker på om guttene eller jeg ble mest overrasket, men jeg kan love at i noen sekunder var det ingen reaksjon fra noen av oss. Da guttene innså at jeg ikke skulle være der (skulle tro de var i ledtog med mor), startet de jage meg rundt i buret. 

Selv om jeg sikkert hadde sett guttene gå inn og ut av buret tusenvis av ganger gjennom inngangen sin, prøvde jeg heller av en eller annen grunn å komme meg ut av hullet jeg datt ned igjennom. Det var ikke særlig lurt, da jeg istedenfor å treffe åpningen traff taket gjentatte ganger. Da mor kom til buret for å vise meg at inngangen var åpen, hadde jeg nok startet få litt panikk for jeg turte ikke hoppe ut. Det endte med at mor måtte redde meg ut derfra gjennom åpningen jeg hadde prøvd hoppe ut av uten å få det til. Litt flaut å bli reddet av ens mor, men jeg var så takknemlig at jeg krøp i halsgropen hennes for å roe meg ned.

Inngjerdingen med buret i bakgrunnen, og atter et 

bevis på min innredning nede på sofaen.

Guttene har ingen problemer med et besøk i inngjerdingen, så lenge jeg lar høyet deres være i fred. Men det er bare å innrømme først som sist, det gjør jeg jo aldri. Det må smakes på. Kanskje de har fått de beste stråene denne gang, og det kan jeg jo ikke la være å finne ut av. Alle hyggelige besøk hos dem, uansett hvor bra de starter, ender bestandig med at en av dem jager meg ut av inngjerdingen igjen. Som oftest er det Nøffi, men Løvi har også jagd meg.

Tatt på fersken av Nøffi mens jeg gomler høy.

 Nøffi er yngst, men den mest bestemte og dominerende av de to. Han liker ikke bli løftet eller sitte på noens fang. Kos kan han ta imot ved siden av bror eller mor. Løvi ligger gjerne i fanget og mottar all kos. Han er ikke like glad i å bli gredd, men heldigvis for han har han den korteste pelsen av de to. Nøffi har lang pels bak rumpa som mor klipper bort, siden alt henger seg fast der. Ingen av de synes det er noe stas med kloklipp, og det er jeg helt enig i.

Nøffi koser seg.

Løvi er mer skeptisk.

Vi kaniner trenger ingen vitamintilskudd. Marsvin trenger tilskudd av c-vitamin. Det finnes i både pulver-, væskeform og tabletter. Siden vi her i familien synes Oxbow sine produkter er de beste, får guttene hver sin c-vitamin tablett om dagen. Begge knasker denne, og synes de er gode. Disse bestiller vi fra : http://www.dyrlegebutikken.no/

Nøffi poserer med c-vitaminene.

Løvi og Nøffi har og har hatt mange trehus. Disse klatrer de på, sover og gjemmer seg i, for ikke å glemme at de tygger på dem. Når de har tygd så mye at der ikke er en eneste bærebjelke til å holde huset stabilt, må disse byttes ut i nye hus. 

Huset i bakgrunnen har bare en bærebjelke igjen, 

før de trenger et nytt.

Begge guttene prater mye, og selv om jeg ikke vet hva de sier, forstår jeg noe av det. Som når kjøleskapet åpnes, roper de det samme hver gang. Disse lydene har jeg lært meg. Dersom jeg er i gangen, mor åpner kjøleskapet stille og forsiktig uten at jeg hører det, så kommer jeg pilende til kjøkkenet når guttene starter å rope. På denne måten går jeg aldri glipp av muligheten for snacks.

Vår menneske-kusine holder Løvi.

Menneske-kusinen vår heter Emma-Sofie og har nylig fylt 6 år. Da hun ble født fant mor ut at hun måtte være vår lille frøken harepus, og siden er det blitt det vi kjenner henne som. Vi driver alle på å lære henne og hennes lillebror opp, på hver vår måte i de emnene vi kan best om.

Nusse og jeg lærte henne tidlig å gå på tur

og at man ikke går på veien.

Gjesp, nå kjenner jeg at jeg trenger en "midt på dagen siesta".