Bonding

Den store kaninboka beskriver hvordan bonding mellom kaniner bør foregå. Da jeg flyttet hit hadde ikke boka kommet på markedet enda, så mor visste ikke hva som var lurt å gjøre for lettest få to kaniner til å bli venner. Nusse og jeg ble med tiden både venner og kjærester alikevel. Nusse som aldri hadde bitt noen før jeg ble en del av familien, mislikte så sterkt å dele mor med meg at hun bet bror. Heldigvis skjedde dette "bare" en gang, men ille nok var det. Bror løftet meg i fanget til mor. Ifølge Nusse var mor hennes eiendel, så hun sprang rett i foten til bror og bet han til han blødde. Så freste og jagde hun han inn på badet, hvor han stengte døra og ropte til mor at hun måtte hente den gale kaninen før han turte komme ut. I mange uker etter dette, kunne ikke mor røre meg før Nusse freste til bror. Hun lot, heldigvis for meg, ikke dette sinnet gå utover meg. Hun bet heller aldri bror igjen. Bror koste med Nusse og ga henne godsaker hver gang hun kom bort til han uten å frese mens han holdt på med meg. Nusse likte fort denne goden, så hun slapp bror inn i varmen igjen. Etterhvert fikk også mor røre meg, men i månedsvis var det kun greit for Nusse dersom hun fikk mest kos. Ettersom tiden gikk fikk mor også kose med meg uten Nusse tilstede.

Nusse får godsaker av bror mens jeg hviler på magen hans.

Når Fiamora og jeg skulle bondes visste heldigvis mor bedre, siden hun hadde lest i kaninbibelen og på kanin.org. Kanin.org er for tiden nede, men er forhåpentlig snart oppe igjen, da man finner mye viktig der. Det viktigste er introduksjon på et nøytralt område ingen har tilknytning til. Mor valgte badet, da ingen av oss hadde noe eierforhold der. Hun kjørte først en tur med oss i hvert vårt reisebur ved siden av hverandre, før hun kjørte en tur med oss i samme reisebur. 

Badet var vasket og dekorert med leker og esker. Vi ble sluppet ut av reiseburet der, hvor vi totalt ignorerte hverandre. Ikke sloss vi og ikke ville vi ha noe å gjøre med hverandre.

 Mor endte opp med å lese ut ei bok på badegulvet før hun søkte råd hos Marit Emilie Buseth, forfatteren av kaninbibelen. Hun har også vært med på å starte kanin.org og har en egen blogg om kaniner: http://maritemilie.com/

Da kjørte mor en ny tur med oss i samme bur. Jeg liker ikke å kjøre bil, så selvfølgelig søkte jeg trøst hos Fiamora. Når vi da var hjemme igjen, åpnet mor reiseburet i stua. Jeg var godt kjent der, så jeg hoppet ut av reiseburet i kjapp fart. Fiamora var litt mer usikker. Ikke gjorde jeg det noe lettere for henne heller, for selv om mor hadde vasket både gulv og doene, var dette mitt hjem. Hver gang Fiamora turte snike seg ut av reiseburet for å se seg rundt og bli kjent, jagde jeg henne rett inn igjen. Mor satt også på gulvet sammen med oss. Da var Fiamora mer ute av reiseburet, for da kunne hun søke trøst i mors fang eller bak henne når jeg prøvde jage henne inn i buret igjen. 

Meget fornøyd med meg selv etter å ha jagd henne.

Så lenge ingen ble skadet, stoppet ikke mor oss siden hun visste vi måtte bli enige om rang og hvem som var sjef. Hadde Fiamora hørt på meg, ville dette vært over på et øyeblikk og vi kunne levd lykkelige alle våre dager. Men hun prøvde seg på rollen som sjef selv. Resultatet ble at pelsen hennes fløy veggimellom, når jeg nappet den av henne. Noen ganger, i kampens hete bet jeg henne i huden også, da stoppet mor meg. Det ble noen kjøreturer i samme reisebur. 

På dyrlegebutikken har mor bestilt Heal X soother plus tropical cream. http://www.dyrlegebutikken.no/products/healx-soother-plus-cream

Siden Fiamora ikke fikk store, blodige kuttsår som dyrlegen måtte behandle, smurte mor denne på huden hvor jeg hadde bitt. Denne kremen er et must i alle kanin-hjem!

Da Fiamora flyttet hit hadde hun blant annet urinskolding, og var pelsløs nedover bakbeina. Etter tips fra Marit Emilie  ringte mor Tam dyreklinikk Alna i Oslo for å høre om muligheten for å bestille kremen fra dem. http://www.tam-klinikk.no/default.aspx?pageId=98

Dette var før de fikk den inn på dyrlegebutikken, nå bestiller vi den der, men Tam Alna var veldig behjelpelig og vi fikk en tube i posten etter få dager.

Molly sammen med gorilla-tøffel-vennen sin og Heal X-tuben.

Marit Emilie kan alt om kaniner, familien vår er ikke religiøs, men hadde vi vært det ville hun vært vår Gud. Den dama er som et stort leksikon om kaniner.

Kremen har også vært brukt på Molly. På grunn av hennes tre funksjonsfriske bein, får hun noe feilbelastning, og dermed små labbesår innimellom. Før mor hadde fått anbefalt Heal x-kremen, fikk hun Fuciderm fra den lokale dyrlegen (som desverre ikke er spesialist på kaniner). Mollys labbesår ble selvfølgelig alltid bra med tiden. Men etter vi fikk kremen i hus, har hun ikke utviklet labbesår mer, bare starten på dem. Siden mor vet at hun får disse, følger hun nøye med daglig under beina hennes. Når de starter komme, smøres hun flere ganger om dag, hviler en halvtimes tid i fanget til mor, så det får trekke ordentlig inn. I motsetning til før da mor smurte med Fuciderm, stoppes utviklingen av dem, selv om hun går like mye på potene nå som da. Så dette er en vidunder-krem. Den gjorde også slik at Fiamoras småsår grodde fort.

Som skrevet tidligere, så tok mor inn et "fosterlam", Sammie, midt i vår bonding. Vi var ikke blitt  nære venner, men vi var kommet til aksept-stadiet av at begge var der. Et tips under bonding, må nok være at man bruker tepper og slikt som tåler vaskemaskin. Markering av lort er en ting, men det skvettes gjerne litt her og der også. Det er en periode våre mennesker må akseptere at hjemmet ser ut som en svinesti, med eller uten et ekstra lam i det hele.

Jeg likte Sammie fra første øyeblikk og aksepterte han som min fosterbror i løpet av kort tid.

Et lite vennskaps-kyss.

Vi ble som erteris, han fulgte etter meg overalt. Han godtok meg som sjef, læremester og storebror, selv om han var mye større enn meg, og jeg solte meg i glansen. Da han begynte bli kjent med Fiamora, koste seg inntil henne og vasket ørene hennes, lærte han meg at hun ikke var den verste jeg kunne ha som venn. Jeg begynte da være hyggelig mot henne så lenge Sammie var ved hennes side. Vi kunne til og med sove sammen alle tre.

Sammie vasker ørene til Fiamora.

Nå skal jeg innrømme at da Sammie dro etter noen uker, var ikke Fiamora og jeg verdens beste venner til enhver tid. Det er vi enda ikke, men vi søker ofte til hverandre og vi kan ligge inntil hverandre uten Sammie som anstand og konfliktløser.

Dette kalles kosing på høyt nivå i vårt hjem for tiden.

Jeg jager henne enda innimellom, så pelsdottene fyker, men nå er det mer for moro. Tror bare hun må lære seg hvordan man leker sammen med andre kaniner. Hun har aldri hatt en kanin-venn før hun flyttet hit, så jeg er hennes første. Når jeg vil finne på noe sammen med henne, springer hun bare og gjemmer seg. Da må jeg jage henne fram fra sitt gjemmested, slik at hun lærer seg å leke. Det virker som hun tror jeg skal skade henne hver gang jeg løper etter henne, selv om det er flere måneder siden jeg bet henne. Jeg er ikke stolt av det, men Nusse lærte meg å bestemme og regjere i vårt hjem, så det er bare rett og rimelig at jeg lærer dette videre. Fiamora er ikke redd meg annet enn når jeg jager henne. Hun er blitt bra trygg på at dette er hennes hjem like mye som mitt.

Fiamora er trygg nok til full avslapning selv om jeg ligger bak.

Nå tenker jeg at jeg skal lure Fiamora fram fra tretunnelen hun ligger inni, slik at vi kan fortsette opplæringen i "hvordan være kanin rundt andre kaniner".