Familien min

Kjært barn har mange navn sies det. Mitt navn er opprinnelig Spot, men på daglig basis kalles jeg mest Spottegutten, selv om jeg også kalles Spotten og Båtte (av min 2 1/2 år gamle menneske-fetter).
Jeg har hørt at store, kjente og mektige mennesker skriver selvbiografi om sitt liv. Dette har jeg selvfølgelig hverken tålmodighet eller tid til i min travle og hektiske hverdag. Men jeg tenkte det kunne vært morsomt å se om jeg rakk lage meg en blogg imellom pelsstell, spising, dobruk, soving, leking, ugang og jaging av venninnen min, Fiamora.

Jeg er en kanin som eier to mennesker. En matmor som sitter i rullestol, som jeg elsker kapp"løpe" med fra rom til rom, og en bror, som er blitt bra stor siden jeg tok på meg ansvaret med å flytte inn hos dem. Da jeg flyttet inn, bodde der ei kaninfrøken som het Nusse, en hamster som het Jimbo og hans to sønner Simba og Tassen.

Jimbo.                                                                
            












                                                      Simba, menneskebroren min og Tassen.

Ved første øyekast på Nusse, forelsket jeg meg i henne, og ettersom tiden gikk fikk jeg behandle henne som min dronning. Jimbo var en skikkelig god kompis. Vi sov gjerne sammen i sofaen mens mor strakte ut kroppen sin. Dersom jeg lå for hardt mot han ga han meg bare et par spark, så jeg skulle skjønne at han trengte pusterom. Simba og Tassen var mer opptatt av hverandre, så jeg fikk ikke like god kontakt med dem. Jeg lærte min familie godt opp, selv om menneskene mine heldigvis aldri har likt burdyr. Hamstrene var i bur når menneskene sov, og hadde luftegårder/lekeparker rundt i hjemmet. Jimbo var jo en kompis, og med ledningssikret hjem var han oftest der han selv ville.

                                                       Nusse.

Jeg lærte fort at mors hjerte brant sterkt for alle dyr i nød, og broren min var allerede i tidlige tenår og informerte folk hvordan dyr skulle behandles. Jeg elsket hans store hjerte fra første dag! Vår familie hadde ofte "redningsprosjekt" på gang etter opplysninger broren min hadde mottatt, og sjekket om de stemte. Både unge dyr, men også en del pensjonister som menneskene deres ikke lenger brydde seg om. Bare så det er sagt, da ville jeg også pakket ned sakene mine og flyttet til et nytt hjem! Heldigvis er min bror ikke den som venter og ser hvordan ting blir, han jobber fort. 
Dverghamstrene, Blondie og brødreparet  Møen og Streken flyttet inn av ulike grunner, og jeg tror de hadde et godt liv den tiden de bodde hos oss.

                                Møen klatrer, mens Streken gjemmer seg.

                                         Blondie.

Da kompisen min, Jimbo døde, var det stor sorg i hjemmet, og jeg lette etter han i flere dager på alle yndlings-plassene hans uten å finne han. Det flyttet senere inn ei hamsterfrøken, som i respekt for han fikk navnet Jimba. Moren vår formante at Jimba ikke kunne få treffe Simba og Tassen, da det var nok dyr som trengte hjem, om ikke vårt skulle fylles med hamsterbarn. Broren min savnet kompisen min, Jimbo så mye at Jimba og Simba fikk et møte alikevel. Simba var da blitt en ganske gammel hamster, og dette møtet ble nok hans siste lykke, da han døde fem dager etter han ble far. 

                                                                  
                                                             Jimba.

Jimba fødte bare et hamsterbarn, som fikk navnet Baby. Jimba var den fødte mor, og med bare ett barn å ta seg av, hadde hun nok energi til at Baby forble en baby altfor lenge.Baby ammet og hengte på sin mor så lenge at Jimba støtt og stadig flyttet fra sitt barn. De bodde i et stort, fireetasjes bur, og Jimba flyttet mellom disse etasjene for å få fred fra barnet sitt, i allefall inntil Baby flyttet etter. Baby ble en utbryter-dronning, hun gnagde seg ut av tre forskjellige hjem. Jeg tror hun var lik sin bestefar, og likte bestemme selv hvor hun skulle være til enhver tid og ikke bare når hun hadde "fritid/lufteturer". Dette resulterte selvfølgelig i at hun støtt og stadig var å finne i vår matskål eller i et av våre do. Hun var fryktløs, og var det noen i hennes vei, måtte vi hoppe unna ellers sprang hun rett på oss. Hun elsket å vaske ørene mine, noe jeg satte pris på selv om det kilte, siden Nusse ikke vasket dem. Nusse stelte pelsen min innimellom, men oftest fikk hun pelsstell av meg. Jeg forgudet henne så mye at det var helt i orden. Dessuten hadde jeg jo tøffe Baby dersom jeg trengte ørevask. Baby ble etterhvert et morsomt, men slitsomt tilskudd av familien, da hun hang i gardiner, ødela ytterklær og sko, og tygde seg vei inn i kommoder, klesskap o.l.

Baby i kjent stil. Denne gang i Mollys mat. Jeg må si at den saltsteinen er FY for kaniner. Dette var før mor leste Den store kaninboka og lærte hva kaniner skal ha og ikke ha.

Dverghamsteren Bam, var bare et barn og var skadet av en større hamster da broren min kom hjem med han. Hurtig tur til dyrlegen, tre antibiotikakurer og mye ro, så rakk han å fylle fire år.

                                         Bam.

To marsvin, Nøffi og Løvi kom til oss da de skulle avlives. Nøffi forelsket seg i min Nusse, og gikk rundt henne i ring og brummet, og prøvde gjøre kur til henne. Heldigvis for meg forstod ikke Nusse denne kurtiseringen. Brownie, en marsvinfrøken, som hadde vært brukt i avl,
fikk bare to år i vårt hjem, men jeg tror hun var lykkelig den tiden. 

                                                   Brownie.

Nøffi og Løvi har et stort bur som base, med inngjerding rundt. Inngjerdingen er ikke høy for en spretten kanin, så etter mor tok meg på fersken i å spise guttenes mat, har de kun fått mat servert i buret til min fortvilelse. Jeg er gjerne sammen med dem i inngjerdingen, men jeg hopper da virkelig ikke inn i et bur! Da får jeg heller nøye meg med å spise av høyet deres. Jeg har hørt at gresset er alltid grønnere på andre siden, så det tester jeg ut.

                                    Nusse, Nøffi, og Løvi bak i doet.

Molly var en ganske voksen kanindame med tre funksjonsfriske føtter da hun flyttet inn. Hun hadde et langt sykdomsforløp og flere operasjoner, så hun flyttet inn på soverommet til mor. Noe både Nusse og jeg ble fornærmet over, da vi elsket være i hennes seng. Vi hadde flere ganger blitt forvist, da vi vekket henne med å krangle om hvem som eide henne mest. Mor ble ikke så fornøyd som jeg hadde trodd da jeg hadde bombardert henne med flest lortekuler. Men vi hadde aldri vært utestengt p.g.a en tredje kanin. Noe så frekt! 
Molly ble etterhvert friskmeldt, og selv om mor ønsket å bonde oss, ble vi aldri venner. Nusse var antakeligvis enda fornærmet over at soverommet var forbudt, og siden hun var kjæresten min måtte jeg være på hennes side ellers ble hun fornærmet på meg. Baby som var venn med alle, ble Mollys allierte, og stilte opp for henne i tykt og tynt.

                                   Molly.

Min store kjærlighet ble syk, veldig syk, og til slutt måtte vi la henne slippe.
Hele familien var i sorg, jeg lette etter henne, mye lengre enn etter kompisen min Jimbo, men hun var borte. Ingen i huset var glade lenger, og mor måtte tvangsfore meg.
Jeg begynte etterhvert å spise selv, men livsgleden min var litt borte, og jeg ville ikke ha noe med noen å gjøre lengre. Mor var også trist, og følte at nå ville hun ikke la flere firbente småvenner flytte inn, da døden var uunngåelig. Dette, selv om hun visste etter å ha lest den store kaninboka, at kaniner trives mye bedre sammen med andre kaniner enn alene.
                                                      

Men da mor hørte om stakkars Fia (vi omdøpte henne Fiamora), i et lite utebur, som virkelig var syk og ganske overlatt til overlevelsesinstinktet, våknet mors hjerte igjen. Etter nesten et år, var Fiamora i så god form og kastrert, at vi to skulle bondes. Først brydde jeg meg ikke om henne overhodet. Når hun flyttet inn på mitt område satte jeg ikke særlig pris på det. Under bondingsprosessen hadde mor kjørt noen bilturer med oss, og det fortsatte hun med etter vi var flyttet sammen. Men jeg tok jammen igjen med å plage Fiamora da vi kom hjem igjen. Jeg måtte jo lære henne at alt mitt var mitt, og hvor hun hadde lov til å være, og ikke minst hvilke områder i hjemmet som jeg syntes var forbudt for henne.

                                     Fiamora.

Midt i denne prosessen tok mor inn et lite "fosterlam". Han hadde et stort hundebur på kjøkkenet. Den første natten var han der i tre timer, og hver gang han breket, sprang jeg kjapt inn i stua til mor for å sjekke om hun ikke skulle ta han ut slik at han sluttet å bråke så fælt. Etter de tre timene ble hundeburet overlatt til seg selv. Stuegulvet var dekket av tepper, sengetøy og tisselaken, og Sammie fikk en hundeseng nedenfor sofaen. Mor sov på sofaen de neste ukene.
Den nye fosterbroren min het Sammie, og p.g.a diarè var han ikledd bleie. Siden han var gutt, tisset han utenfor bleien, og mor ptøvde iherdig å lære han til å tisse på kun det ene tisselakenet. Når han til slutt gjorde det, slapp hun skifte alle teppene på gulvet flere ganger hver dag.
Selv om Sammie var mye større enn Fiamora og meg til sammen, forstod jeg at han var bare noen dager gammel, så jeg tok meg av han. Jeg lærte han å spise høy, gjøre små kaninhopp og hvordan man kunne hoppe over inngjerdingen til marsvinguttene. Sammie var en god elev, og viste meg at Fiamora kunne være en god venn.
Hver gang Sammie hadde bæsjet, snuste jeg på bleien hans, sprang bort til mor og så på henne med et blikk som sa : "kan du skifte på han, takk?" Noe hun deretter gjorde.

                          Sammie i sengen med  kaninbamsen sin.

Mor er svært lydig når jeg bare springer til henne og viser henne rett blikk. Det er ikke alltid hun tar meningen med èn gang, men hun prøver hardt å forstå. Pellets får jeg derimot aldri mer enn jeg skal av, uansett hvilket blikk jeg sender henne. Men stirrer jeg hardt nok på henne etter at hun har skjønt jeg vil ha mer pellets, henter hun meg alltid litt urter. Dette liker marsvin-brødrene mine, for når de skjønner jeg har fått det, begynner de å rope til de også får. Og da ordner mor litt til alle, så på denne måten sørger jeg for at alle får litt godsaker.

Broren min bruker hente greiner og rogneblad til oss, og jeg bruker noen ganger å lufte han. Da tar mor på meg sele og jeg lar broren min få være med meg ut på tur. Jeg bruker også å sitte på fanget til mor. Da ruller vi opp i marka, hvor jeg spiser blåbærlyng og koser meg.

Dette var en start om mitt liv og min familie, bestående av tobente, firbente og rullende. Egentlig ble det en ganske lang start på en blogg i forhold til hva jeg hadde tenkt. Så det kan hende jeg kunne skrevet en hel bok, men det blir ikke nå, for jeg trenger en liten "spise-høy-og-bruke-do"-pause.